Ei gylden og snill plate

Kacey Musgraves: Deeper Well (album 2024)

Jeg var en smule skeptisk da jeg hørte Kacey Musgraves nye plate, Deeper Well, for første gang. Riktignok hadde hun fått flere gode anmeldelser, og noen lunkne, men flere mente at dette albumet var svakere enn hennes store gjennombrudd, Golden Hour fra 2018. Til tross for noen fine sanger, Golden Hour falt ikke riktig i smak hos meg. Så det sier deg kanskje ikke all verden når jeg nå går mot strømmen og forteller at jeg liker Deeper Well bedre. Men dette nærmer seg absolutt en gylden time, eller gylne 42 minutter for å være mer nøyaktig. Og i konkurranse med Waxahatchee og Adrianne Lenker, har Musgraves vært den jeg har tydd til når jeg vil høre noe behagelig, ikke noe som røsker og drar i meg. Men ikke misforstå; dette er alvorlig nok.

Anmeldere har ment at tekstene tenderer til å være banale. La gå at kjærlighetsforhold som slutter og begynner og spørsmål om Gud finnes ikke er særlig originalt, men likevel er det noe som er viktig i mange menneskers liv. Andre peker på at det kan bli i overkant mye astrologi og himmelobjekter.

På både tittellåten «Deeper Well» og «Giver/Taker» er hun opptatt av at det finnes to typer mennesker, de som gir og de som tar. Hun forlater de som tar og har funnet noen som gir. En dypere brønn for kjærlighet, omsorg og innsikt.

Det er mye fint på denne plata. Favoritten har lenge vært den unnselige «Dinner With Friends», men jeg trekker også gjerne fram nydelige «Too Good To Be True» og «Jade Green». Den fine «The Architect» handler om skjønnheten, tragedien og kompleksiteten i verden. Musgraves ber om hjelp fra arkitekten bak alt, men er etter hvert tvilende til om arkitekten finnes. Like fine «Heaven Is» kunne man jo tenke at følger opp problemstillingen. Nei, her handler det om himmelen på jorda, selv om hun mot slutten nevner at vi ikke vet hva som skjer når vi dør.

Første låten, «Cardinal», skiller seg litt ut, både musikalsk og tekstmessig. Kardinaler i én betydning er fugler sendt fra himmelen som åndelige budbringere og bærere av sjelen. Og når Musgraves forteller at låten er inspirert av mentor John Prine, er det nærliggende å tenke at det er oppmuntring fra musikkens kardinal hun ønsker. Den har virkelig vokst med gjentatt lytting, denne sangen. «Anime Eyes» helt mot slutten, røsker også litt mer i oss enn de øvrige sangene.

Nydelig produsert der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop i forening på den riktige måten.