”So close and yet so far away“. Townes Van Zandt ville fylt 80 år i dag. Men det var det uansett ingen som trodde han skulle gjøre. Aller minst ham selv: ”I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does. I’ve designed it that way“. Nå 27 år etter hans død, kan man slå fast at han fikk rett.
Townes Van Zandt var en vandrende selvmotsigelse. Full av paradokser. For 30 år siden sverget jeg til liveinnspillingene fra Townes siste år. På det beste – og verste – viser disse en mann med en sliten gitar og en ditto stemme som stod godt til sangene: ”Not all of my songs are sad…some of them are just hopeless“. Når jeg nå skal sette på musikk av Townes Van Zandt, hører jeg oftere studioalbumene fra rundt 1970, eller Live At Old Quarter spilt inn i 1973. Jeg orker rett og slett sjeldnere å gå ned i det dypet han tar oss på mange av innspillingene fra hans siste leveår. Men versjonene er der, og har uansett satt sine spor innerst i sjelen et sted.
Innspillingene fra rundt 1970 låter unektelig friskere, gitarspillet er fremragende, og produksjonen av studioplatene er stort sett bedre enn sitt rykte. Selv om albumet No Darker Blue fra 1994 har mange strålende sanger, hadde Townes skrevet det meste av det beste allerede i 1973. Og de tidligere innspillingene til Townes får best frem paradoksene.
”Close your eyes
I’ll be here in the morning
Close your eyes
I’ll be here for a while”
«I’ll Be Here In The Morning» er av de sangene som nå mer enn 30 år etter at jeg ble kjent med Van Zandts musikk, bare fremstår bedre og bedre. Den er ikke av hans mørkeste, snarere tvert i mot. Men selv om han trekkes hjem mot kjæresten, så ligger det både på og mellom linjene at veien er minst like viktig. Der kan han lene seg mot vinden, og fortelle seg selv at han er fri. Selv om det måtte være et selvbedrag. For fri ble han aldri; ikke fra demonene som red han, selv ikke med hjelp av sprit og andre stoffer. Tvert i mot. Men hvor inderlig og poetisk kunne han ikke beskrive hjemlengselen:
”All the mountains and the rivers
And the valleys can’t compare
To your blue lit dancin’ eyes
And yellow shining hair
I could never hit the open road
And leave you layin’ there“
Likevel dro han. Gang på gang. Han var i perioder hjemløs og veien var hans hjem. «Highway Kind». «Flyin’ Shoes». Han kunne være verdens snilleste og mest hensynfulle mann. Men også det motsatte. Og han visste det. Dagen derpå kunne han sitte ved sønnens seng og si «Man, it, s a bitch» med stor anger. Ingen kunne som ham beskrive drømmekvinnen!
”Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps, they sound empty when she lifts her lips to the sky
All the brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes“
Eller sine egne djevler:
”Well, my body was sharp, the dark air clean
And outrage my joyful companion
Whisperin’ women how sweet did they seem
Kneelin’ for me to command them“
Slik kunne jeg fortsatt. På tirsdag skulle jeg høre noen sanger før nyhetene klokka 21. Er de nyhetene så viktige – jeg kjører på fram til «Debatten». klokka 21:20. Og «Debatten» satte jeg da på. Uten lyd. Det ble halvannen time med Townes Van Zandt før jeg la meg. Og onsdag fortsatte jeg. Nå ble det hele album, Delta Momma Blues og High, Low And In Between. Jeg har ikke stort mer på hjertet i dag. Om du vil lese mer om Townes Van Zandt, kan du lese her:
https://gubberock.com/2023/07/10/townes-van-zandt-for-viderekomne-og-flere-til/
https://gubberock.com/2021/08/29/townes-van-zandt-levde-for-sangens-skyld/
https://gubberock.com/2021/09/18/townes-van-zandt-del-2-sangene/
Thank you, rest in peace! «Rex’s Blues» skrev han til vennen Wrecks Bell. Den kunne vært om ham selv:
”Ride the blue wind high and free
She’ll lead you down through misery
Leave you low, come time to go
Alone and low as low can be“
Gubberock 