Warren needs a Shooter!

Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)

Tittelen på denne omtalen av Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon er er ordspill på en Warren Zevon-låt som ikke er på dette albumet. Shooter gyver imidlertid på med en første låt og ikke minst en første strofe som oppleves som nokså dagsaktuell:

“ I went home with the waitress, the way I always do//How was I to know, she was with the Russians, too?“

Send «Lawyers, Guns And Money», ja. Gitar fra John Schreffler, Shooter på piano og med en stemme som kler Zevons sanger, og som vi hører er langt under huden på dem.

“Over the last probably five years, I became like a Zevon nut“

Shooter Jennings til Rolling Stone

Shooter konsentrerer seg om studioarbeid for andre. Shooter Jennings, sønn til Waylon, la i 2022 egen musikk på hylla. Samtidig avlyste han sin deltakelse på Oslo Americana i juni 2022. Han ville konsentrere seg om arbeid i studio med andre artister. Han er nemlig en dyktig produsent som har hjulpet artister som Tanya Tucker, American Aquarium, og han hadde også produsentjobben på fjorårets glimrende album med Vincent Neil Emerson. Men helt fanatisk kunne han ikke være, og når kona hans ymtet frampå om at han kanskje kunne gjøre noe Warren Zevon-stoff, ble det slik. Konserten her er fra høsten 2022 i Zevons hjemstat California og ble gitt ut som album i november 2023.

Den godeste Shooter ble også en pådriver for å få Warren Zevon inn i Rock And Roll Hall Of Fame. Foreløpig har det ikke lykkes, merkelig nok. Men slike utnevnelser – og mangel på dem – blir fort omdiskutert. I Norge er det nå en debatt om Rockheim Hall Of Fame startet av haldenseren Tom Skjeklesæther som mener trønderne har fått for mye plass. Zevon selv, vel han så for seg andre utnevnelser i låten «Bad Karma»: “Ought to hang my picture// In the All-Time Losers’ Hall of Fame“.

Enjoy Every Sandwich. Det er gitt ut hyllestalbum til Warren Zevon før. Ikke lenge etter at Warren Zevon døde i 2003 samlet Warrens sønn, Jordan, folk som Bob Dylan, Steve Earle, Don Henley, Pixies og Bruce Springsteen for albumet: Enjoy Every Sandwich. The Songs Of Warren Zevon. Det albumet har fine versjoner av Zevons låter, men det hele blir for springende og for lite helhetlig til at den har fått mange gjennomlyttinger av meg. Den helheten gir Shooter Jennings oss.

Warren Zevon var en outsider. Om han var en «Innocent bystander» er mer usikkert, eller rettere sagt, nokså sikkert at han ikke var. Alkoholisert og nokså hemningsløs på det verste. Ekskona skrev mye om dette på oppfordring fra Zevon selv i boka hun skrev om ham. Og Zevon summerer litt av dette opp på treffende vis i en låt fra hans siste album The Wind (2003): ”Who’ll lay me out and ease my worried mind//While I’m winding down my dirty life and times”.

«Dirty Life And Times» er én av få nyere låter av Warren som Shooter har inkludert blant de tretten låtene vi får servert. Han tar også med «Keep Me In Your Heart» fra The Wind, «My Shit’s Fucked up» og «I Was In The House When The House Burned Down» fra Life’ll Kill Ya (2000) og «Searching For A Heart» fra Mr. Bad Example (1991), men ellers er det den selvtitulerte Warren Zevon (1976) og Excitable Boy (1978) som gjelder. Det er litt synd at plater som The Envoy (1982), Sentimental Hygiene (1987) med mange flere ikke er dekket, men forståelig også. Det var de to syttitallsplatene som etablerte Zevon som noir-rockens foregangsmann og ypperste representant. Til dels makabre og mørke tekster som kunne være treffende for tidsånden og ham selv, men dessverre også har mer universelle kvaliteter.

Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.

Stand In The Fire. De fleste versjonene av de eldre låtene her har konkurranse fra Warrens eget livealbum Stand In The Fire– Live At The Roxy (1980). På det albumet skinner Warren i all sin halsløse herlighet. Dét albumet har faktisk det jeg vil kalle dødpunkter, i hvert fall låter som jeg ikke liker så godt, men er uansett ei av tidenes beste liveplater. (Les om det her.) Shooters album har dog ikke slike dødpunkter. Og selv om han ikke er like rå, er han heller ikke langt unna. Man kan selvfølgelig si at både stemme, piano og gitar ligger så tett opp til Warren Zevon live at han ikke tilfører så mye nytt. Det er likevel noe med nyansene som gjør at jeg kan høre albumet om og om igjen. Brist i stemmen på litt ulike tidspunkt i låtene, litt ulik frasering her og der. Og ei låtrekke av en annen verden!

Jeg elsker disse versjonene. Jeg plystrer med til den makabre «Excitable Boy», jeg hamrer på luftpianoet, henter fram luftgitaren. På «Werewolves Of London» må jeg rive meg løs fra skrivingen, ta en tur bort til stereoen en tidlig søndags morgen, skru opp, bevege meg med kaffekoppen på stuegulvet og ule! Jeg blir visst aldri lei av disse låtene. Som Shooter synger på «The French Inhaler»! Og selvsagt får vi «Desperados Under The Eaves». Jeg klarer ikke velge tekstlinje derfra denne gangen, alle er perfekte, så slå den opp selv. Vit at den i det minste er semiselvbiografisk.

Warren needs a Shooter! Vi trenger deg. Takk for at du bidrar til å bevare Warren i hjertene våre. Derfra forsvinner han nok ikke med det første. Nå har jeg gått videre til The Wind.