The Felice Brothers – Asylum On The Hill (album 2023)
”I can hear the mumbling of the lunatic echoing down the hall“
Tittellåten på The Felice Brothers’ nye album, Asylum On The Hill, er en klar favoritt til årets beste låt. En rolig, nydelig låt, som får frem en rekke bilder på netthinnen. Hovedpersonen er på en psykiatrisk institusjon og ser ut av vinduet. Om det er personlige opplevelser eller et bilde på verden, vet jeg ikke, og det kan jeg fortsette å fundere på etterhvert som stadig mer av teksten åpenbarer seg.
Dette er amerikansk folkrock fra et band som har holdt på siden 2006.
Jeg har sett The Felice Brothers på konsert to ganger. De fremstår som litt gærne på den positive måten. Det er lite i fremtoningen til brødrene Ian og James som tilsier at de står bak noen av de mest intelligente låtene, både musikalsk og tekstmessig som er laget de siste årene. Ian med den slentrende vokalen og kroppen, James med sine herjinger bak tangenter og trekkspill. Deres forrige plate, From Dreams To Dusk, havnet bare på en fjerdeplass over de beste albumene i 2021 hos meg, men er nå en sterk kandidat til dette tiårets beste album, et kandidatur som ble styrket etter gårsdagens gjennomlytting.
Så kom det skranglende inn for få dager siden. Et nytt album med The Felice Brothers, kun distribuert via Bandcamp. Først tenkte jeg at dette var 2. sortering. Men så griper det tak. Jeg ser at noen påstår at dette er deres beste album, andre har dem helt på topp over årets beste album. Jeg hadde det på en foreløpig femte plass. Vi lar konkurranseelementet ligge og fryder oss heller over et nytt storartet album fra denne herlige gjengen som lover nytt ordinært album til sommeren!
The Felice Brothers bringer ofte inn historiske karakterer i sangene sine, og allerede på den første låten får vi en samtale mellom filosofen Thomas Aquinas og en dame med navnet «Candy Gallow». Hvilket navn på en sang, bare tittelen kan få oss til å, ehm, filosofere. Og det er vel nettopp de store spørsmål om liv og død som er utgangspunktet for teksten. «Candy Gallow» er en rolig og pen låt. Tempoet skrues opp flere hakk med «Strawberry Blonde», og hele The Felice Brothers slår seg løs på kor, ja, for stemmene til Jesske Hume på bass og Will Lawrence på trommer er sammen med kompet deres en sentral del av det typiske lydbildet til The Felice Brothers. Og for noen herlige tangentlyder James Felice tryller fram, mens Ian krydrer med tilsynelatende umotiverte, men likevel perfekte lyder fra gitaren. Herlig låt!
Og festen har bare så vidt begynt. Vi får en deilig blanding av rolige låter, skrudde historier og allsangvennlige refereng. Magiske biler, og er David Allen Coe og Edgar Allen Poe i samme vers bare et billig nødrim? Neida, det funker helt fint. Tekstene til The Felice Brothers rommer mye, men høres aldri anstrengte ut.
Sitter du stille til «When Susie Was A Skeleton», har du trolig vondt i beina: ”We all go clackety-clack!“.
Det beste til slutt? Etter ni låter, ville de fleste plater gå inn for landing, og kanskje spe på med litt fyllstoff, for å kunne nærme seg de obligatoriske 30 minuttene som ofte er ei psykologisk grense for hvor langt et album minst bør være. The Felice Brothers sper like gjerne på med tre av albumets aller beste låter.
Sprer glede med intelligent alvor. Her er det mye å sette tennene i, men ikke «Teeths In The Tabloids». Unnskyld. Få band klarer å skape så mye glede og så mye alvor og subtile budskap på en gang. Hvis dette er ei overskuddsplate som bare skal høres av de mest hengivne fansene til The Felice Brothers, må man bare lure på hvor bra albumet som kommer til sommeren er. Jeg sparer ett øye på terningen for å kunne være klar for dette albumet! Men magien er her allerede:
”Now I’m hovering above the trees
In a wonderland of galaxies
The world itself could ceasе to be
In this green automobile
Green automobile
In this green, green, green automobilе“
Gubberock 