Tiden er den tiden det tar å dø. Film om Lars Saaabye Christensen. Regi: Bjørn-Owe Holmberg.
”Det gjelder å ha én tanke
i hodet av gangen
Dette faller ikke i like god jord
Hvorfor ikke to?
Hvorfor ikke fire tanker?
Hva skal man med bare én?
For å få plass til omtanken, sier jeg“
Jeg har vært på kino. Livet er den tiden det tar å dø. Et portrett av Lars Saabye Christensen. Nydelig malt av Bjørn-Owe Holmberg. Lydsporet står Saabye Christensens bluesband Norsk Utflukt for der han leser tekstene støttet av Norges blueskonge Kåre Virud og flere kameraters blå toner. Så snakker de sammen Kåre og Lars. Om inspirasjonskilder, ja, om Jan Erik Vold.
Lars snakker om tiden. Han har alltid vært opptatt av tiden. Det skal ikke være sommertid og vintertid. Det skal være tid. Den tiden det tar å dø skal fylles med liv. Blått liv. Men liv med håp. Tro på en himmel. Kanskje, men vi må under jorda først.
Lars snakker om høykultur og populærkultur. Jim Morrison og Hamsun. Tom Waits selvfølgelig. Lars er høykultur. Han er populærkultur. Han er Lars. Han er både og. Han har vært alvorlig syk. Vi skjønner det. Mellom ordene. I blikket. Lars levde i Oslo. Han er tilbake i naturskjønne Sortland. Og tilbake i gatene i Oslo. Ikke enten eller. Både og. Men ikke flere tanker i hodet samtidig?
Jeg er hjemme. Satte på Norsk Utflukts siste album, «Heder og Verdighet». Lars liker gamle ordtak, sier han. Vrir på dem. Plasserer dem i nye situasjoner. Se filmen om Lars Saabye Christensen!
“Jeg er urmakeren din
Har ei klokke på slep
I går var den ingenting
I dag er den mye mer“
Gubberock 