Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022: To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.
Thåström, Vulkan Arena, Oslo. 24. november 2022: Rocke-Norge er underlagt rocke-Sverige på dager som dette. Joakim Thåström er kongen. «Alltid på väg beväpnad med vingar». Thåström lar musikken – ja, og lyssettingen og bevegelsene – tale for seg selv. Thåström går inn i sin egen verden og lar oss forsvinne inn i vår, slik at opplevelsen innimellom blir innadvendt. Selv de mest øltørste av oss prater ikke på Thåström-konsert. Ikke mellom låtene en gang. Vi hører andektig på Thåström og suger budskapet hans inn. Kontakten mellom publikum og artist ligger og dirrer, den er ikke utadvendt som med Nick Cave.
Enkelte lesere vil ha merket at det den siste tiden har drøyet litt mellom de nye artiklene i Gubberock. Av og til er det greit å minne seg selv på at jeg må ingenting. Jeg må ikke sette meg inn i ny musikk hele tiden. Noen ganger er det greit å bare høre på noe av den gode musikken som jeg allerede kjenner. La ny Stones-plate bare være nettopp det. Når Joakim Thåstrøms plater lokker, er det vel bare å følge ham, mannen som «Alltid va på väg». Jeg trenger da ikke være på vei. Jeg klarer meg med de seks albumene jeg kjenner best, det vil si de seks siste sånn omtrent.
Jeg begynner med Skebokvarsv. 209 fra 2005. Mange mener dette er Thåströms aller beste album. Et album som er akustisk, neddempet og personlig i uttrykket. Albumets tittel er tatt fra gata Thåström vokste opp i, i en forstad til Stockholm. Det er vanskelig å argumentere for hvilken låt som er best på dette albumet som har låter som «Söndagmåndagsång», «Fanfanfan» og flere til. Én gang på Vulkan Arena tar Thåström på seg gitaren. Han trer ut av teateret og inn i låten «Brevet till 10:e våningen». Da er han bare seg selv, og det er mer enn nok. Tidlig i konserten i Oslo Spektrum kommer «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce». Ingen synger som Thåström heller. Bandet er samspilt. Gitarene herjer, trommene og tangentene og synthene gir et massivt lydbilde uten at dynamikken forsvinner. Bare å følge Thåstrøm når han synger, når han løfter kroppen mot himmelen, når han holder i mikrofonstativet med hodet nesten i gulvet. Ja, også når han tar noen dansetrinn og snur seg mot bandet. Og lyssettingen som understeker hver tone, rytmen og hver bevegelse. Jeg er angrepet fra alle kanter, forsvinner inn i musikken lar den bare gå gjennom marg og bein, gjennom hjerne og hjerte.
Kärlek är för dom (2009). Ei fantastisk skive det også. Den hadde fortjent bedre enn å komme i skyggen av forgjengeren Skebokvarsv. 209. Noen dager synes jeg det er minst like bra. Lydbildet er tyngre. Albumet begynner med mesterverket «Kort biografi med litet testamente», om barndomsminner, utenforskapet. Albumet fortsetter med egne låter, låter med tekster av andre eller oversatte sanger. Alt høres ut som Thåström. Alt høres riktig ut: «Den druckne matrosens sång», «Linnéa», «Axel Landquists Park». Og selvfølgelig «Som tåg av längtan».
Thåströms siste fire skiver Beväpna dig med vingar (2012), Den Morronen (2015), Centralmassivet (2017) og Dom som skiner (2021) er ørlite mer ujevne, men har så mange gode låter at når Thåström på sine siste konserter stort sett plukker de beste fra dem går vi fra høydepunkt til høydepunkt. Ett av de aller største i Oslo Spektrum var, nemlig «Stora långa gatan» fra Dom som skiner. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Og den gjøres bare så utrolig mye mer intenst enn på plata. Som Thåström og bandet maler ut denne sangen, og gjør den til et mesterverk! På Den Morronen var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:
«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit «Bob Dylan»-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»
Her fikk vi den i en fremragende versjon. Jeg slikket i meg det siste av konserten og suger fortsatt på karamellen.
Gubberock 