Slentrende og intenst fra Bjella

Stein Torleif Bjella – Nysetmåne (album 2023)

”krokut fjellbjørk i stjerneskinn
livet på ei sky er heimen min
åskammen landa i mitt fang
lev i en draum, skriv på en sang“
– fra «Lev i en draum»

Kanskje passer ikke ordene slentrende og intenst sammen. Jeg prøver meg likevel.

Begivenhet. Det er alltid en begivenhet når Stein Torleif Bjella gir ut nytt album. De siste femten årene har han skjemt oss bort med gode historier om livet i bygde-Norge, og om mennene som blir igjen når kvinnene flytter til byen. Selvsagt er dette karikert, og visesangeren fra Ål i Hallingdal har stadig vekk utvidet sin horisont både i tekstene og i musikken. Ja, og for et par år siden fikk vi boka Fiskehuset, ei lita lun bok der vi kjenner igjen Bjellas fortellerstemme fra musikken.

Geir Sundstøl. Det har gått tre år siden Bjella ga ut sitt forrige album med nye sanger, Øvre-Ål Toneakademi. Kjartan Kristiansen var tilbake i produsentrollen etter at Bård Ingebrigtsen var innom som produsent på Gode Liv. På årets album, Nysetmåne, er det den for tiden allestedsnærværende Geir Sundstøl som har fått den rollen. Strengevirtuosen Sundstøl har hatt en sentral plass i lydbildet til Bjella også tidligere, og det er derfor helt naturlig at han i tillegg til å bidra med flere instrumenter har fått enda flere strenger å spille på. Sundstøl har også laget musikk til tre av låtene. I kjølvannet av albumslippet legger Bjella, Sundstøl, Eirik Øien på bass og Kenneth Kapstad på trommer ut på Norgesturné. Disse og flere til bidrar også på det nye albumet. Bjellas musikk har tidligere blitt fremført på teater. Til høsten blir Bjellas musikk igjen teateraktuell i stykket Hel ved, basert på Lars Myttings bok med samme navn.

På Øvre-Ål Toneakademi fikk vi mer slentrende glad-jazz enn tidligere. Den flotte åpningslåten «Sundre City» hadde eksempelvis et lett Hot Club de Norwège-preg over seg med lekre musikalske detaljer. Når jeg nå etter en ganske lang pause setter det på, slår det meg hvor bra og slitesterk den plata er. «Fiskesang» er jo helt fantastisk, den har gått litt under radaren tidligere. Og jeg blir straks mer ydmyk med tanke på å gjøre meg opp en mening om et nytt Bjella-album i løpet av et par ukers tid. Bjella-albumene er ikke like umiddelbare som før.

Fortsatt Hallingdal og avfolkete bygder. Når jeg skriver at Bjella har utvidet sitt tekstunivers, er det en sannhet med modifikasjoner. Flere av låtene handler fortsatt om bygdeoriginaler og Hallingdal. Andre låter handler om kjærlighet, og vil jeg tro, er også mer personlige. Første låt, «Koden Knekt», åpner med den finurlige bjellaske tekstlinjen ”går du støtt unde radar//treng du hurtigladar“ og har referanser til at bygdene avfolkes for kvinner, og at de som blir igjen kan velge og vrake blant saktmodige menn. Sangen er blant albumets aller beste. Den begynner med noen rytmelyder for så å gli over i et lydbilde jeg faktisk synes minner om J.J. Cale. Nydelige gitarer fra Geir Sundstøl, men det skjer også mye annet artig. Litt jazzete. «Koden Knekt» er en ny Bjella-klassiker. Og Cales ånd synes jeg er med oss på flere av albumets øvrige låter også. Slentrende intensitet, rett og slett.

Tilbake i det blå. Litt lenger ut på albumets første halvdel får vi albumets aller beste låt, «Tilbake i det blå», en av få låter der Bjellas stemmeleie ligger der det hører mest hjemme, dypere enn på mange av de andre låtene. Vokalen følges av en nydelig bass fra Øien og en rekke musikalske lekkerbiskener også fra låtens komponist Sundstøl, og Kapstad på trommer.

Av de beste låtene er også «Hallingdal er ei øy», der Bjella får god hjelp av andre hallingdøler – brødrene Haugen fra Hellibillies på kor. Låten har en litt snedig funky, rytmisk forankring og handler om at det kan være bra mange steder, men det er på Ål i Hallingdal Bjella bor, det er der han er født og oppvokst og hører til. Aftenposten ga låten 6/6, og mente at Bjella her toppet seg selv. I overkant fra Aftenposten der, men bra er den! «Takk», mot slutten av albumet, har også mye fint ved seg. Her er bandet utvidet med både strykere og piano. Teksten vil jeg anta kan være skrevet til Bjellas livsledsager. Jeg har nå også nevnt albumets fire singler. De er denne gangen også albumets fire beste låter.

Onkel. Jeg er også svak for «Onkel» om en av disse viktige personene i manges liv, en vi kanskje ikke helt kjenner, men som likevel setter sine spor.

”som vaksen måtte han tene meir
prøvde å bli populær blant fleir
for onkel vart det berre eit slit
salget fall beat for beat
-//
kem va onkel, eigentleg
e er usikker, på akkurat det
hjå meg sette han spor
større enn du forstår“

Helt til slutt på albumet får vi litt slentrende gladjazz på tittellåten, «Nysetmåne», ikke ulikt åpningslåten «Sundre City» på forrige album.

Så da er «Koden knekt»? Albumet er tvers gjennom fint og artig produsert, det gir en slentrende litt uhøytidelig jazzfølelse, noen ganger med innslag av funk. Bjella viser stadig vilje og evne til å gå gå nye veier. Både tekstene og musikken har mye å by på. Hør det gjerne fra hodetelefoner om du vil dykke ned i alle de lekre detaljene.

Det er også låter her jeg ikke får tak på som «Kompleksitet», «Treng deg no» og «Representert», selv om jeg liker tekstene. Dette er sikkert låter som er morsomme å spille og der bandet har kost seg litt ekstra i studio. Kanskje er det slike låter som bidrar til at de beste låtene får skinne, at plata tåler å bli tatt frem igjen. Det er ikke alt som faller umiddelbart i smak på ei Wilco-plate heller, men fortsatt er jeg ikke ferdig med 20 år gamle album fra dem. Når Nysetmåne er slutt, er jeg nå uansett litt mett. Kanskje det er den slentrende intensiteten som har krevd sitt. Vi har fått et fint lite knippe nye Bjella-klassikere, og Bjella er fortsatt interessant, så det er all grunn til å være fornøyd. Karakter: 7,5/10? Jeg gleder meg til å høre albumet i ordentlig format. Da kommer også detaljene mer til sin rett, og jeg ser for meg at særlig låtene jeg nå liker minst, vil kunne dra fordel av det.