Josh Gray – Songs Of The Highway (album 2019)
For få uker siden skrev jeg om det som må være av årets beste album, Walk Alone med Josh Gray. I dag tar jeg for meg det som må være av de beste platene fra 2019, Songs Of The Highway med samme mann. Litt gjentakelser fra omtalen av Walk Alone må du tåle. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.
Platedebut i 2015. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar på låtsamlingen. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.
Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Albumet åpner med den strålende tittellåten og den nesten like fine «Take Her By The Hand», to låter som kan være inspirert av et liv på veien, borte fra familie og venner. Dette er røff country i grenselandet mot rock. Steelgitar og fele trives godt sammen med elektriske gitarer, tangenter og trommer. Senere på albumet får vi sterke samfunnskommentarer, ikke minst gjennom albumets nøkkellåt «Darkest Before The Dawn»:
”Can we care about our neighbors
Instead of asking for their papers
And think about what we do to this world?
‘Cause human life’s more precious“
En sylskarp kommentar som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Også en utmerket melodi der det på den musikalske siden er hentet inn forsterkninger i form av strykere. Låten etterfølges av talte ord i «Second Chances» og flotte «Ghosts», begge spor som tar for seg skyggesidene av dagens USA. «Ghosts er rett og slett «Ghosts Of The American Dream».
Av andre glitrende låter på albumet må jeg også nevne nydelige «Woodland Rose» og «Born In Tennessee». Og den flotte historien «Two Hearts» der lytteren må bidra til å fylle inn de blanke feltene i historien.
Stemmen er særpreget, men med likhetstrekk med storheter som James McMurtry, Sam Baker og Robert Earl Keen. Rett og slett ei sterk plate med gode tekster der jeg med god samvittighet kan snakke om et album uten svake spor. Akkurat som på Walk Alone. Lages det bedre countrymusikk i dag? Få denne mannen til Norge!
Gubberock 