Neil Young – Chrome Dreams (album 2023/1977)
Etter 46 år er kanskje det mest legendariske av Neils inntil nylig uutgitte album fra 1970-årene ute. Chrome Dreams har vi hørt mye om, det har dog ikke så mye med med Neils Chrome Dreams II (2007) å gjøre.
For mange Neil Young-fans inneholdt nok utgivelsene av Homegrown og Hitchhiker flere nyheter enn denne. De fleste sangene og til dels versjonene av sangene på Chrome Dreams ble gitt ut på samtidige eller seinere album, men det er likevel noen nye riktig så gode biter for fansen også på Chrome Dreams: Noen trekker paralleller fra Chrome Dreams til «The Ditch Trilogy». Ja, det er låter som kan konkurrere, ikke minst den såre fremføringen av «Hold Back The Tears». Dette er en mer følsom versjon enn festlighetene på side 1 av American Stars ‘n’ Bars der den opprinnelig fikk sitt hjem. Denne versjonen kunne passet inn på side 2. På Chrome Dreams får vi også for meg et nytt vers. Det samme gjør vi på et annet høydepunkt, «Sedan Delivery», en noe tregere versjon enn den bombastiske versjonen på Rust Never Sleeps (1979). Stygg og flott vokal; ditto gitarer!
Litt mindre sjeldne er nå versjonene av «Powderfinger», «Pochaontas», «Too Far Gone» og «Stringman». De er alle nå utgitt på enten Hitchhiker eller vol. 2 av Archives. Uansett nydelige låter og versjoner. «Powderfinger» akustisk solo er nesten en annen låt enn rockeren vi vanligvis hører. Én av Neils mest slitesterke låter, uansett format. For en tekst! Låtene nevnt her ble første gang utgitt på henholdsvis Rust Never Sleeps (1979), Freedom (1989) og Unplugged (1993). Så har vi låtene «Captain Kennedy» og «Look Out For My Love», begge utgitt i samme versjoner på ordinære plater som Comes A Time (1979) og Hawks & Doves (1980).
Chrome Dreams måtte vike for American Stars ‘n’ Bars. American Stars ‘n’ Bars (1977) hadde to helt forskjellige albumsider. Side 1 var en humørfylt og til dels rølpete samling låter og fremføringer. Side 2 var en aldeles fantastisk plateside med til dels mørke og ettertenksomme låter som den innadvendte «Will To Love» og «Star Of Betlehem» der Emmylou Harris korer. Albumsiden avsluttes med låten Homegrown. Men før det får vi verdens beste låt, «Like A Hurricane». Du finner hele side 2 på Chrome Dreams i nokså identiske versjoner gi og ta litt overdubbing.
Chrome Dreams er spilt inn over en periode på tre år, noen låter solo og noen låter med Crazy Horse. Samtidig fremstår albumet noenmer helhetlig enn American Stars ‘n Bars. Joda, «Like A Hurricane» stikker seg ut, også på Chrome Dreams. Det tåler vi!
Utgitt i 1977 ville Chrome Dreams i dag hatt status som ei av Neil Youngs aller beste plater, og ei av syttitallets beste plater uansett artist. Om du er ny til Neil Youngs musikk, er albumet en gullgruve av sterke låter. Vi andre får et nytt kapittel i en alternativ historie om Neil Young. Også for meg er det en fryd å høre låter jeg har hørt mange ganger, til dels i versjoner jeg ikke har hørt eller ikke hørt så ofte, i en rekkefølge tiltenkt et ordinært album. God og deilig lyd også! Sangene låter bedre enn noen gang. Så da gjør det ikke så mye at spenningsbarometeret denne gangen ikke sprenges.
Neil Young har turnert solo på Vestkysten i USA i sommer. Han er ikke lenger avvisende til en ny runde i Europa. Jeg setter på Chrome Dreams ei gang til og drømmer om nye Neil Young-konserter!
(Redigert 12.08.2023
Gubberock 