Mørkt og vakkert fra Cowboy Junkies

Cowboy Junkies – Such Ferocious Beauty (album 2023)

Nytt album fra Cowboy Junkies. Tankefullt om livets mørkere sider der bakteppet er foreldres død og covid-19. Albumet er også svært vakkert. De første ordene på første låt, «What I Lost», sender tankene i retning av faren til søsknene i bandet, og hvordan faren opplevde demenssykdommens første fase: ”I woke up this morning, I didn’t know who I was”. Låten har en sterk og åpen tekst som også kan gis en alternativ tolkning, en vakker melodi og et ganske fyldig lydbilde. Også Margo Timmins har blitt eldre, men stemmen har ikke forandret seg mye på over 30 år. Nydelig låt!

Joda, canadiske Cowboy Junkies eksisterer fortsatt. Faktisk med samme besetning som da bandet ble dannet for nesten 40 år siden: Tre søsken – Michael Timmins (låtskriver og gitarist), Peter Timmins (trommeslager) og Margo Timmins (vokalist). I tillegg spiller barndomsvennen Alan Anton på bass.

The Trinity Session. Cowboy Junkies fikk bred anerkjennelse med sitt andre studioalbum, The Trinity Session (1988), et album spilt inn i løpet av én dag eller to i en kirke i Toronto. Albumet var en blanding av egenkomponerte sanger og coverversjoner. De fikk en stor hit med Lou Reeds «Sweet Jane». Deres blanding av country, folk, rock, blues og jazz og et unikt saktegående lydbilde og spilt inn med musikere i sirkel rundt en mikrofon var noe helt spesielt. Jeg så nylig et klipp på YouTube der Margo Timmins uttaler at de bygde en hel karriere på det albumet. Michael Timmins forteller i et intervju med The Times at de med The Trinity Sessions helt klart var i forkant av Amerikana-bølgen på 1990-tallet.

Selv liker jeg oppfølgeren The Cautious Horses (1990) minst like godt. Albumet hadde en fin cover av Neil Youngs «Powderfinger» – så dem gjøre en fantastisk versjon av denne på YouTube – men bestod ellers av egenkomponerte, hypnotiske sanger. Bandet dro på turne sammen med Townes Van Zandt, og i 1992 kom albumet Black Eyed Man med låter både av og om Townes. Det var på denne tiden jeg opplevde dem live i Oslo. Jeg husker nok ikke så mye fra konserten, bortsett fra at den var fin, Margo drakk te og at en frustrert Steve Forbert varmet opp et pratende publikum mens han selv hadde altfor lav lyd.

All that Reckoning. Så gikk det som det ofte går. Jeg sluttet å følge dem. Nye musikalske bekjentskaper, nye album som skulle kjøpes. De bare forsvant fra radaren, og kanskje innkjøpsprioriteringene. Jeg kan derfor si lite om kvaliteten på det som senere ble gitt ut. I 2018 ga de imidlertid ut albumet All That Reckoning, og jeg var med igjen! Sterke låter, gnistrende gitarspill og Margos hypnotiske stemme var inntakt. Albumet anbefales sterkt. Neste album Ghosts var delvis preget av bortgangen til mor til de tre søsknene, men for meg fremstår det ikke som like bra som forgjengeren. I 2022 ga de ut et coveralbum der de blant annet gjør versjoner av de to Neil Young-låtene «Don’t Let It Bring You Down» og «Love In Mind», samt en låt av David Bowie, den ferske Dylan-låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» og en låt av Gordon Lightfoot. Jeg opplever dog ikke det albumet som essensielt.

Such A Ferocious Beauty. Men essensielt er deres nye album Such A Ferocious Beauty. Om Ghosts var preget av morens død, er det nye albumet preget av at søsknene nå også har mistet sin far, til demens og død. Bandet forklarer at sangene inneholder grubling over aldring, død og tap som følger av å fortsette å leve. Covid-19 er også et bakteppe for låtene. I alt dette uunngåelige triste finnes likevel noe vakkert, noe vakkert Michael Timmins klarer å formidle gjennom sangene han skriver, og bandet gjennom fremføringene av dem. Dette er ikke en plate om for tidlig død, slik Nick Caves Ghosteen var en bearbeidelse av. Dette er heller ikke eldre kunstnere som lager musikk med utgangspunkt i at de selv befinner seg i en alder der man sier kunstnerisk farvel. Dette er musikk fra utøvere som fortsatt står nokså midt i livet og lar livets naturlige realiteter synke inn. I glimrende «Circe and Penelope» understreker en insisterende fele tekstens innhold om at livet blir fullt av drømmer som ikke kan gå oppfyllelse og anger over mistak, og at dette får være greit. Alt dette sagt finner jeg likevel få religiøse overtoner, om en ser bort fra billedbruken i «Hell Is Real».

Lavmælt støy. Glimrende «What I Lost», nevnt helt innledningsvis, åpner altså albumet. Låt nummer to setter i gang med støyende gitarer fra Michael, mannen kan spille rock ala Crazy Horse, men holder som regel tilbake. Resultatet blir da ofte dirrende lavmælt støy, om jeg kan bruke et såpass paradoksalt uttrykk om blant annet den nokså rocka låten «Flood». Det er interessant hvordan Margos tolkning av Michaels låter på en måte roer ned all uroen som egentlig befinner seg i låtene og instrumenteringen. Med en annen vokalist og en annen miks, kunne Cowboy Junkies nesten fremstått som røff rockegruppe. Men i det tilbakeholdte skapes også spenning og stemning. «Flood» har en åpen tekst, der vi aner en beskrivelse av livets gang, det vi bygger, vil falle sammen, bli tatt av flommen:

”Guess, I’ll follow it down
To where the river meets the sea
And let the current carry me
Through such ferocious beauty
And just let the water rise“

Livet kommer i veien for planene. Joda, uten å gå i detaljer, flere av låtene som følger er beslektet både sonisk og tekstmessig. Mange av dem er nesten like sterke som de to åpningslåtene. Som «Mike Tyson (Here It Comes)». Ifølge Michael Timmins kommer låttittelen fra at alle Mike Tysons utfordrere hadde en plan for hvordan Tyson skulle overvinnes, men så kom bare det avgjørende slaget fra Tyson likevel. Michael bruker dette som en metafor for livet: Vi legger planer, men så skjer det likevel brå endringer, og planene må endres. Låten er Cowboy Junkies på sitt aller beste. Suggererende og insisterende.

«Hard to Build, Easy to Break» lar bandet få utløp for trangen til å jam. Siste låt, «Blue Skies», er av albumets aller fineste. Vakker. Tankefull:

”We can spend all our nights
Searching for a blue sky
But then, just there, we’ll be“

En god 8/10. Om du som meg på et eller annet tidspunkt lot Cowboy Junkies lo-fi-musikk forsvinne fra radaren, er det på tide å gjøre noe med dette nå. Such A Ferocious Beauty har blitt både ei vakker og meningsfylt plate. I tekstene klarer de å gjøre det personlige universelt, og kanskje også det universelle personlig. Karakter: En god 8/10. Hør gjerne også All That Reckoning fra 2018.