Haakon Ellingsen ser tilbake. Og framover

Haakon Ellingsen – Rusty Morning (singel 2023)

Haakon Ellingsen – BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY

”Examined my worries, found a cup,filled it with coffee, then lightened up“

Det er ikke småtteri kaffe kan utrette. Haakon Ellingsen viser oss dette i hans nye singel, Rusty Morning, som han nylig har utgitt. En melodiøs og lett poplåt med pene vokalharmonier. Låten finner sin vei både i melodi og spennet mellom det melankolske og det positivt fremadskuende, kanskje fremover mot nytt album om et halvårs tid? Haakon Ellingsen spiller en rekke instrumenter selv og har også med seg Lars Lundevall (deLillos) på el-gitar og mangeårige samarbeidspartner Kyrre Fritzner (studiomusiker, deLillos, CC Cowboys med flere) produsent, og på koring, bass og perkusjon.

Samleplate. Samtidig som Haakon Ellingsen slapp sin nye singel, skjenket han oss også en ny samleplate, BEST SONGS SELECTED BY BIG BROTHER, THE CHIEF LIBRARIAN – AND THE FAIRY. Så lurer du som meg kanskje på hvem disse som har plukket ut sangene er? Det er Haakons storebror, en venn av ham som har jobbet som bibliotekar og Haakons kone (The Fairy). Den ti år eldre storebroren mente at låtene burde ha bredere appell enn oppmerksomheten de har fått kunne tyde på. Og jeg er helt enig.

Jeg har tidligere omtalt fjorårets album fra Haakon Ellingsen. Jeg mente Cloudberry Tales var en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata, skrev jeg. Og jeg kan bruke omtrent samme ord om denne samleplaten som avsluttes med tre av de beste låtene fra den plata: «Cloudberry Wine», «Joy» og «If I Could Sing»; særlig de to sistnevnte er i mine ører perler.

Samleplata bærer preg av at Haakon har samarbeidet med Kyrre Fritzner i en årrekke. Haakon forteller i er intervju med Disharmoni at Kyrre kan spille på alt mulig, og at de utfyller hverandre. Kyrre på sin side trekker fram at han har stor sans for Haakons tonespråk og låter, finurlige akkordrekker og melodier. Han peker også på at Haakons katalog viser at Haakon er nysgjerrig og leken.

Og på samleplata der sangene kommer i kronologisk rekkefølge får vi mange glimrende eksempler på hva Haakon og hans samarbeidspartnere er i stand til å gjøre. Haakon har også gitt ut norskspråklige musikk, men her er det kun låter fra de engelskspråklige albumene som er valgt. Dette bidrar til albumets helhetlige preg, selv om det spenner over mer enn 20 år.

Jeg er nokså ny til dette popgeniets univers, og jeg tenker at samlealbumet er laget nettopp for slike som meg. Albumet åpner aldeles fortreffelig med fire låter fra Minstrel (2001). Hvordan har jeg klart å styre unna dette albumet tidligere? Ikke minst liker jeg og den sømløst skiftende «Wisdom Comes Whispering» med sin filosofiske tekst og sine elegante vrier. «Jenny Kiss’d Me» har en drømmende stemning der instrumenter etterhvert sender tankene mine ut på store åpne sletter. Teksten er basert på et gammelt engelsk kjærlighetsdikt av Leigh Hunt. «Peace Comes To Town» er av Haakons favoritter og var nominert til Tonos Edvard-pris den gangen. Maria Moe bidrar med vakker vokal på den låten. Nydelige og spartanske «Boy» er ikke helt borte den heller, for å si det forsiktig, og viser at Haakon også kan få til flotte ting med få virkemidler.

Vi får videre to låter fra Bounty. Dette var et slags maritimt konseptalbum, inspirert av gamle bøker, og en reise til Brasil, forteller Haakon. Av de to låtene liker jeg tittellåten aller best – regner med den er inspirert av boka Mytteriet på Bounty – med sin litt spesielle miks av perkusjon og strykere.

Av andre godbiter på samleren må jeg nevne den melankolske og litt nostalgiske «Dear Funny» som handler om en avdød venn av Haakon. Igjen en flott melodi og et interessant lydbilde. Mer? Ja, pianolåten, den delvis selvbiografiske «Unconciously» og «A Boy Lost To Himself», begge fra My Purple Dress (2021).

Sommermusikk? Jeg sitter på terrassen, sola har forlatt meg, og temperaturen er omsider akkurat passe. Hva er da bedre enn å høre på Haakon Ellingsens melodisikre poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Beach Boys, Donovan og mange flere. Inspirert av mange, ja, men likefullt et eget og svært konsistent univers der det eksperimentelle og overraskende kommer i akkurat passe doser.