Jason Isbell på liv og død

Jason Isbell and the 400 Unit – Weathervanes (album 2023)

(Innføring i Jason Isbells univers kan du få her: Lydsporet til våre liv og her: Gripende dokumentar om Jason Isbell og Amanda Shires. I denne omtalen går jeg rett på det nye albumet.)

”Don’t wash the cast iron skillet
This town won’t get no better, will it
She found love and it was simple as a weathervane
But her own family tried to kill it”

Innledningssitatet er fra «tittellåten» på Jason Isbell and the 400 Units nye album, Weathervanes. Låten heter «Cast Iron Skillet», og karakterene i sangen er både mordere og rassister, og de som må lide for dette. Låten handler om å vokse opp i det sørlige USA, og som Jason Isbell sier; rive ned det verste, og bygge opp et bedre sted. ”If we romanticize the past, we can’t really learn from it“. Albumet er denne gangen produsert av Isbell selv.

Legger hodet på blokka. Jeg vet knapt noen artist som med så stor autoritet i stemme og framtoning blottlegger seg selv for lytteren som amerikaneren Jason Isbell. Å høre Isbell synge «Cover Me Up» om veien til edruskap på konsert, er noe av det sterkeste man kan oppleve. Og låten «24 Frames» kommer stadig tilbake til meg, selv åtte år etter utgivelse. Isbell har i forbindelse med utgivelsen av Weathervanes og tidligere album uttalt at sangene hans må forståes som dagbøker. Han skriver med utgangspunkt i virkelige personer; seg selv, familien eller andre. Ikke dermed sagt at alt er bokstavelig selvbiografi. Foreløpig er det overlatt til lytteren å finne ut hva som er hva på Weathervanes. Weathervanes – værhaner på norsk – skal ifølge Isbell være en samling sanger om voksen kjærlighet, om forandring, om grusomhet og anger. Blant annet. Liv- og død-sanger spilt for og av voksne mennesker.

Mer tid på å finne ut av Isbell-album. Albumet begynner med død: ”Did you ever love a woman with a death wish?“ En ganske brutal start på et album. Det er uansett høyest velkomment med et nytt album fra Jason Isbell and the 400 Unit, tre år siden forrige album med eget materiale, Reunions. Jeg har brukt de siste knappe to ukene på å finne ut hva jeg mener om albumet som gis ut i disse dager. For hvert album fra Isbell bruker jeg lenger tid på å gjøre meg opp en mening. Sett i bakspeilet er det veldig mye fint på det forrige, og det når nå, nesten i hvert fall, opp til de tre legendariske forgjengerne Southeastern (2013), Something More Than Free (2015) og The Nashville Sound (2017). Det nye albumet på rundt én time går i flere retninger, men med mer fokus på støyrock enn tidligere. Det er en stor dose å ta innover seg. Det er mye følelser i et Jason Isbell-album, men jeg tror ikke vi får sanger som berører like sterkt som «St. Peter’s Autograph». Dere som har sett den glimrende dokumentaren – omtalt i Gubberock tidligere – som ble laget med utgangspunkt i innspillingen av Reunions, vil være glad for det. Heavy stuff! Men etter gjentatte lyttinger er det sanger som nærmer seg. Hør «King Of Oklahoma» – kona Amanda Shires bidrar med flott fiolin på denne og noen til – og du forstår hva jeg mener. Eller «When We Were Close». «White Beretta». Sannelig, jeg er ikke sikker lenger.

Tre krevende singler. I forbindelse med utgivelsen av Weathervanes er det gitt ut hele fire singler i forkant, og tre av dem vil jeg definere som litt vriene å bli glad i. Men alle tre er interessante, og når en følger tekstene sammen med videoene til låtene, vokser de. De tre låtene jeg tenker på er den nevnte «Death Wish», «Save The World» og «Middle Of The Morning», tre låter med nokså tunge temaer. Her møter vi en Isbell som utforsker nye territorier for låtskrivingen samtidig som låtene i partier likevel er Isbellske.

”What’s the difference in a breakdown and a breakthrough?” «Death Wish» handler om å ha en partner med selvmordstanker, og sammen finne en vei videre. Sangen har nå funnet seg godt til rette på dette albumet. «Save The World» peker på det problematiske i at barns sikkerhet må vike for våpenlover basert på svært foreldede rettigheter. Teksten er sett gjennom et foreldrepars øyne; skal de holde barnet hjemme og stå for undervisningen selv? At Isbell skriver om virkelige mennesker, betyr ikke at han lar politikken være i fred, snarere bruker han i enkelte av låtene disse menneskene til å peke på konsekvenser av politikken. «Save The World» har i tillegg til mye annet, noen fantastiske gitarer som snor seg rundt teksten.

De som har sett den nylig utgitte dokumentaren om Isbell, vil vite at han kan være en drittsekk mot kone, band og seg selv: «Middle Of The Morning» handler om dette, og hva lockdown kunne gjøre med ham: ”But, I’m tired by the middle of the morning//And I need someone to blame…//…I was raised to be a strong and silent Southern man“. Låten har mye fint. Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om partiene der Isbell presser stemmen, men det skaper en spenning i låten.

På siste Jason Isbell-konsert i Oslo ble jeg spesielt fascinert av tangentmannen i 400 Unit, Derry deBorja. Han virket å ha en veldig fin dag på jobben, og en mann Jason selv hadde spesielt god kjemi med den kvelden. På de tre låtene jeg synes er litt vriene, er det soniske landskapet noe annerledes enn på de øvrige låtene. Jeg mistenker at deBorja skal ha en stor del av æren for dette. Uanset, min stemme til albumets beste låt går neppe til noen av singlene. Litt sært å gi dem ut som singler. På albumet glir de lettere inn når en f.eks. får den musikalsk forløsende «King Of Oklahoma» etter åpningslåten «Death Wish». Så mye spalteplass på noen av albumets svakere – ikke svake – låter; det sier noe om at Isbell i det minste alltid er interessant.

Bandet Unit 400 må jo også trekkes frem utover deBorja, bandet som har fått navn etter en avdeling på et psykiatrisk sykehus. Gitarspillet til Sadler Vaden og Jason Isbell er nydelig albumet gjennom, også på de mer komplekse låtene. Rytmeseksjonen med bassisten Jimbo Hart og Chad Gamble på trommer får virkelig vist hva som bor i dem på de mer rocka låtene, men fint å høre hvordan trommene understeker vokalen i låter som for eksempel, men slett ikke bare, «Vestavia Hills», en låt med utgangspunkt i et rikmannstrøk. Unit 400 blir vekselvis omtalt som Jason Isbells Heartbreakers, hans E Street Band og hans Crazy Horse. De to siste låtene på albumet, «This Ain’t It» og «Miles», er også de lengste låtene, og her får vi også progrock, samt støy og jaming som kan minne om Neil Young & Crazy Horse. Ikke minst har åpningen på «Miles» likhetstrekk med Neil Youngs klassiker «Down By The River».

Justin Townes Earle. Men av de rocka låtene liker jeg nok den tidligere nevnte «King Of Oklahoma» og «When We Were Close» best, to klassiske Jason Isbell-rockere. «When We Were Close» er skrevet til nylig avdøde Justin Townes Earle, der Jason gir uttrykk for at det kunne gått like galt med ham. Justin er delvis oppkalt etter Townes Van Zandt, og i refrenget nevnes Townes’ låt «Rex’s Blues» og at den ikke ga slipp på dem, om det er låten eller melankolien eller begge deler som ikke gir slipp er underordnet. «Rex’s Blues» er en låt med en særdeles sterk og trist tekst:

”Ride the blue wind high and free
She’ll lead you down through misery
Leave you low, come time to go
Alone and low as low can be“

Justins far, Steve Earle, skrev låten «Fort Worth Blues» til Townes Van Zandt da Townes døde, og i siste refreng tror jeg referansen til «Rex’s Blues» er byttet ut med en referanse til denne låten. For et engasjement. Og for noen gitarer. Gåsehud tvers gjennom!

White Beretta. Kanskje er «When We Were Close» albumets beste låt. Men den har konkurranse av noen av de neddempede og til en viss grad akustiske låtene: «Strawberry Woman», «If You Insist», «Cast Iron Skillets» og ikke minst «White Berretta» er alle Jason Isbell opp mot sitt beste, omtrent slik vi har blitt vant til å kjenne ham.

«White Beretta» er nok den som kommer nærmest av disse, ja. Isbell forteller om en selvbestemt abort hovedpersonen var delaktig i som 19-åring, tror jeg. Han reflekterer over handlingen protagonisten og kjæresten gjennomførte, og følelsene knyttet til dette mange år etter.

Foreløpig konklusjon. Konklusjonen blir at vi her får mye av det meste. Klassiske, nydelige Isbell-ballader, ditto Isbell-rockere og engasjert og sterk vokal. Det kan innvendes at låtene er for like hverandre, og for like det Isbell har gjort før, men jeg hopper over slike innvendinger og tenker jeg har fått utfordringer nok når vi i tillegg får vi noen mer utflytende rockere og låter utstyrt med litt annerledes sonisk verktøy. Bandet Unit 400 er i absolutt toppform: Har de vært bedre på plate? Etter hvert sitter også de mer vriene låtene bedre, samtidig som de virkelig gode låtene har løftet seg ett hakk. Og onelinerne som Isbell alltid har flust av begynner å piple opp – som eksempel på den fine «Volunteer», og da tror jeg også at alle tretten låtene på albumet er nevnt.

Karakteren blir foreløpig 8,5/10. Et Isbell-album skal dog ikke bedømmes for alltid så tidlig, spørsmålet er heller hvordan det står seg om ett, tre og kanskje ti år. Objektivt sett – hva det måtte bety – er det sikkert gitt ut flere bedre plater, men få album passer meg bedre.

Tilbake til «King Of Oklahoma», én av flere låter som viser at Jason Isbell ikke har glemt hvor han kommer fra. Når sannheten skal fortelles kan vi stole på Jason Isbell:

”Doctor took a quick look and I got out the chequebook
And left with a pocket full of pills
Now my back’s still hurtin’ and I’m too weak for workin’
And I can’t keep up with all the bills“

Redigert.