Mickey Newbury: «Frisco Mabel Joy» (1971)

Jeg føler ofte at jeg kommer til kort når jeg skal beskrive hvorfor musikk berører meg. Mickey Newburys album «Frisco Mabel Joy» (1971) er umulig å yte rettferdighet ved hjelp av ord. Sett på plata og finn ut hvor bra den er selv! På dette albumet får vi alt fra forsiktig gitarklimpring til storslåtte strykerarrangementer.

An American Trilogy

Det er ingen overdrivelse å påstå at åpningslåta, «An American Trilogy», har stjålet mye av oppmerksomheten fra de andre blinkskuddene på albumet. Denne trilogien var satt sammen av «Dixie», «Battle Hymn of the Republic» og «All My Trials», med andre ord sanger som ikke var skrevet av Mickey Newbury.

Hans arrangement ble imidlertid spilt inn av Elvis og avsluttet mang en Elvis-konsert på syttitallet, noe Mickey selv hadde et ambivalent forhold til: «Elvis recording a song you wrote would make you rich. Elvis recording one you arranged just made you the guy that arranged that song»… «It was probably detrimental, more than a help…It was not indicative of what i really do» (sitater hentet fra Uncut May 2011). 

Verket ble urfremført av Mickey på Bitter End West og ble til relativt spontant. Han la frem ideen for klubbens eier som ikke var overbegeistret. «Dixie» hadde nemlig skapt store kontroverser i USA i nær fortid blant den fargede befolkningen, da den ble påstått å være et symbol for sørstatenes seindrektighet mht. likestilling mellom etniske grupper. Mickey gjorde imidlertid et viktig grep: «Dixie» ble fremført som en ballade, ikke en seiersmarsj. 

Det skal ha vært en svært intens stemning da Mickey fremførte trilogien. Oppmerksomheten var spesielt rettet mot den svarte bluessangeren Odetta Holmes som var i salen. Stemningen lettet da alle kunne se at Odetta var rørt til tårer over måten trilogien ble fremført på. Mickey karakteriserte denne kvelden som «The most electrifying experience I ever had in music» i følge Newbury-biografien skrevet av Joe Ziemer.

Perfekt innpakket

«Frisco Mabel Joy» er imidlertid så mye mer enn «An American Trilogy». Sang nummer to, «How Many Times (Must the Piper Be Paid For His Song)», var tidligere utgitt på «Harlequin Melodies» på RCA. Her får den imidlertid den innpakningen denne flotte sangen fortjener:

«The tears in her eyes / As she quietly cries / Then she turns and she walks / Back to me / How many times must the Piper / Be paid for his song.»

Etter et intrumentalt mellomspill følger en ny Newbury-klassiker: «The Future’s Not What It Used to Be». Her som i andre sanger, peker Mickey på at kona Susan ble hans redning. Sangen fikk fornyet liv da Mickey igjen spilte den inn på albumet «Lulled By the Moonlight» der han hadde lagt til 25 år med livserfaring.

«I found some fast easy women and some hard drinkin’ men/ Swore I would drown all the sorrow in me/ Oh I once had a lot but the future is not what it used to be/

Oh the years they went by and I went steadily down-hill/ Until I had no place left to go/ Made all the missions by mornin’/ And then I made the dives every night/ Until I made a Wreck of my body and my soul/ And then I met this lady/ In time she made me forget/ Her love set me free/ I once loved you alot/ But the future is just not what it used to be.»

Frisco Depot

Jeg betrakter «Mobile Blues» som et fint og helt nødvendig hvileskjær før en ny knallåt trer frem: «Frisco Depot». Denne smått desperate, men akk så vakre sangen står nemlig frem som den aller flotteste på dette albumet.

Versjonen som finnes på «Frisco Mabel Joy» er storartet. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere.

«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom
When you’re free it seems that you’re hell bent for chains
You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em
Then you deal with the devil for the salvation you sold»
-Fra «Frisco Depots» ekstravers

Flere godbiter

Men tro ikke at det er slutt med dette:

«You’re Not My Sweet Baby» tar lytteren med på stadig nye utflukter og det er bare å holde pusten. «I Remember the Good» åpner med et sukk – og flere ganger kan man fornemme at Mickey er på gråten. Men jeg blir nær glad av å høre dette. Jeg tror det var Sondre Bratland som uttalte at den dypeste gleden har en eim av blått – av melankoli – i seg. Han sa derimot intet om at den også har et snev eller to av desperasjon i seg.

Nå må vi heller ikke glemme – noe jeg alt for ofte gjør – «Swiss Cottage Place». Denne beskjedne perlen som er plassert helt mot slutten slik at den risikerer å gli ubemerket forbi med sin forsiktige gitarklimpring. Men ikke la den unnslippe: Igjen handler temaet om å bli forlatt av kvinnen man elsker. Det blir tomt etter dem, men Mickey er en mester i å la kvinnen dra uten at bitterhet retter seg mot henne, jf. «She Even Woke Me Up to Say Goodbye og «I Remember the Good»:

«Slippin’ my coat from my shoulders/ I said: «Hun, it may get cold in Saint Lou/ And the look in here eyes turned suddenly sad/ When she knew that I knew what she’d do.»

Albumet avsluttes med tidligere utgitte «How I Love Them Old Song». Et stilbrudd, men kanskje vi trengte en litt raskere takt og en noe lettere tekst på tampen?

Om dette ikke er Mickey Newburys beste album, er det i hvert fall temmelig nær.