Steve Earles gylne periode

I går så jeg filmen «Without Getting Killed Or Caught» som kinofilm. En film om Guy og Susanna Clark. Den filmen skriver jeg om seinere. (Du kan nå lese om den her.)

Som en oppvarming til den omtalen, har jeg hentet opp en tekst jeg skrev tidligere i vinter om Steve Earle. Steve Earle deltok både i filmen og i en direktesamtale etterpå i går og så etter forholdene godt ut.

La oss prate litt om Steve Earle. Ikke så mye om hans siste plate der han synger sanger av hans avdøde sønn til inntekt for barnebarn. Heller ikke om de fine albumene han har gitt ut de siste årene, svekket stemme og energi til tross, etter en noe skuffende platerekke det meste av dette tusentallet. Heller ikke om debutplata og klassikeren «Guitar Town»(1986) eller én av verdens beste låter, «The Other Kind» fra albumet «The Hard Way» (1990).

Nei, la oss for det snakke om perioden 1995—2000. Da var Steve Earle helt sjef med en periode de fleste kunstnere bare kan drømme om.

Det var i 1995 jeg oppdaget Steve Earle gjennom hans akustiske plate, «Train A Comin’», med glimrende låter fra gamle dager, både egne og andres. Han var nylig ute av fengsel etter en narkotikadom. Og nykter. Den publikummeren som på Rockefeller forsøkte å antyde noe annet fikk passet sitt påskrevet så det sang.

Og Steve har aldri vært skåret for tungebåndet. Han vitset om at hans skilsmisse ikke fungerte, så han måtte gifte seg på nytt med én av eks’ene. Han var da på ekteskap ca. nummer fem. Om du vet hvor mange ganger han har vært gift nå, fortjener du premie.

Etter «Train a Comin’» fulgte klassikerne på rekke og rad. «I Feel Alright» (1996), «El Corazon» (1997). Har noe album begynt bedre og avsluttet sterkere med henholdsvis politiske «Christmas In Washingthon» og hyllesten til hans nylig avdøde mentor, Townes Van Zandt? Og vi fikk flere konserter. Steve alene, Steve med rockbandet The Dukes.

Og i 1999 hadde han med seg det ferske bluegrassalbumet The Mountain. Der stod Steve og Del McCourey Band samlet broderlig rundt en mikrofon og serverte én av de beste konsertene Rockefeller har sett. Siden ble det mindre broderlig, men det er ikke tema her. I 2000 fikk vi nok ei strålende plate, «Trancedental Blues», og seinere en fin samling med rariteter fra perioden, «Sidetracks». Steve var ofte i Oslo, og jeg måtte se ham hver gang. Etter ei helg med besøk fra hjembyen, og det noen kanskje vil kalle en del festing, ble det Steve Earle på søndagskvelden. At jeg bare lengtet hjem til senga, og at jeg hadde marginalt utbytte var neppe Steves skyld.

Deretter ble Steve enda mer politisk engasjert med fine album som «Jerusalem» (2002) og «The Revolution Starts Now» (2004). Han var i Oslo da Irak-krigen brøt ut. Så startet nedturen, og jeg tok ikke lenger med meg alle konsertene hans i Oslo. Men perioden 1995-2000 kan ingen ta fra oss, Steve og jeg.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: