Steve Forbert: Alive On Arrival (album 1978)
”You’ll just have to live and see
what you find
take it from there
and follow the signs
think you can live
and dream your own fate
you think you can wish
and walk through the gate
It isn’t gonna be—–that way“
Han ser ung ut mannen som lyser fra albumcoveret. Babyface. Men han hadde rukket å bli 25 år. Og når han synger «It Isn’t Gonna Be That Way» på albumets sentrale midtspor og lenge min soleklare favoritt på albumet, høres han ut som en far som holder konfirmasjonstale til sønnen sin. Steve Forbert hadde levd for å oppnå denne erkjennelsen. Han beskriver fortvilelsen han har følt på i den flotte pianodrevne «Tonight I Feel So Far Away From Home». En av mange låter med flotte overganger og refreng på dette albumet. Samtidig har den én av Steves aller mest følsomme vokalprestasjoner: “I saw a man break down today, break down into tears“.
Frisk. Steve Forberts debutplate fra 1978 med den beskrivende tittelen Alive On Arrival høres likevel like frisk ut i dag som da jeg kjøpte den i begynnelsen av 1990-årene. Albumet åpner med det som skulle bli hans karakteristiske munnspill, og sammenlikner du med hans gode album fra de senere årene vil du høre at han har bevart mye av sitt andre varemerke: stemmen rasper like mye som munnspillet. Kan vi kalle det folkrock? I åpningslåten «Goin’ Down To Laurel» synger han om en skitten by og ren kjærlighet.
Sangene på Alive On Arrival er i stor grad selvbiografiske, skriver Steve i boka si Big City Cat. Og om noen skulle være i tvil, «Grand Central Station (March 18. 1977)» handler om en dag i Steves liv, en dag han livnærer seg som gatesanger i New York, og sammen med nevnte «It Isn’t Gonna Be That Way» og «Steve Forbert’s Midsommer Toast» de sangene jeg i dag liker aller best på albumet. De ti låtene høres uansett ut som en lang hitparade, eller «Best Of», så du kan velge og vrake i egne favoritter. Selve hitlåten kom først på neste album. «Romeo’s Tune» på «Jackrabbit Slim» (1979) åpnet mange dører, dører som blir hardt slamret igjen når Steve ikke blir den popstjernen som plateselskapet håper. I stedet blir Steve Forbert en stødig leverandør av sterke plater. Om du kan velge og vrake i favorittlåter på «Alive On Arrival», gjelder det samme for favorittplater med Steve Forbert. Min er Streets Of This Town (1988). Andre nevner The American In Me (1992). Er det så nøye?
Utfordringer med lyden. Tilbake til Alive On Arrival. Det er produsert av Steve Burgh som også spiller lead gitar. Nylig avdøde David Sanborn spiller saksofon på «Big City Cat». Forbert hadde en diskusjon med Burgh og Sanborn om hvilket av to opptak som skulle brukes. Forbert vant til slutt og fikk bruke opptaket Sanborn mente ikke var perfekt. Steve måtte også kjempe mot Burgh når han ville ha overdubbing. Selv var han misfornøyd med basslyden. Men som han nå skriver inspirert av Steve Earles ord til Lucinda Williams om hennes strabaser med å få Car Wheels On A Gravel Road (1998) perfekt: ”Fuck, It’s just a record“. Steve Forbert sender imidlertiden takk til Bonnie Raitt for albumet holdbarhet. Hun mente det trengte romklang. Jeg har ikke hørt den første miksen.
Også sterke bonusspor. Albumet er uansett nydelig å høre på også i dag og fortjener å nevnes på alle lister over tidenes beste debutalbum. Som en bonus kan jeg nevne at strålende låter som «It’s Been A Long Time», «House Of Cards», «Song For The South», og «Steve Forbert’s Moon River» ikke fikk plass på albumet. Heldigvis har de dukket opp på senere samlinger. Han hadde mye stoff å velge i på denne tida, Steve.
Jeg lar denne linja fra nevnte «Grand Central Station» oppsummere denne omtalen og Steves karriere de senere årene:
“But I took my chances
And luck saw me through
I stayed until I’d finished
Played what I pleased
And poured out my sound“
Gubberock 