T Bone Burnett: The Other Side (album 2024)
Jeg stoler mer og mer på Tidals algoritmer. Hver fredag sjekker jeg lista over anbefalte nye plater. Selvfølgelig er dette litt dumt også, for man ender opp med å bekrefte egen musikksmak om man bare skal følge algoritmene. Men uansett sist fredag lå T Bone Burnetts nye album, The Other Side, høyt oppe på lista. Og det ble innertier!
Superprodusenten. Mange vet nok at T Bone (Henry) Burnett spilte gitar med Bob Dylan på hans Rolling Thunder Revue-turné i midten av 1970-årene. Mange vil også vite at T Bone har fått utmerkelser for filmmusikk som til Coen-brødrenes Oh Brother, Where Art Thou? Joda, han skal også ha mye av æren for at samarbeidet mellom Alison Krauss & Robert Plant ble så bra som det ble. Og han var produsent for ei Bruce Cockburns beste plater, Nothing But A Burning Light (1991). For eksempel. Men T Bone Burnett er også plateartist i eget navn, og ga for få år siden ut plater med prosjektet The Invisible Light. Hans siste plate med The Invisible Light (2022) var eksperimentelt og elektronisk i formen. The Other Side er noe annet, deilig melodisk countryblues fra øverste hylle.
Gitarer fra den andre siden. Albumet er i følge T Bones hjemmeside en 12-sangers løselig samling med en kjærlighetshistorie i sentrum. Paret er kanskje ikke lenger på denne planeten, men i en annen verden. I åpningslåten «He Came Down» lurer vi på hvem som kommer ned. Er det Jesus, Moses, eller er det en helt annen person? Dennesidig elller hinsidig? Kommer «he» tilbake til menneskene med et budskap? Stemningen bygges opp av T Bones varme stemme og av gitarene og andre strengeinstrumenter som T Bone og hans medprodusent Colin Linden er i besittelse av. T Bone trekker fram tidlig musikk fra Johnny Cash, som inspirasjon for den stemningen han ønsker på noen av låtene på plata: ingen trommer, god plass til gitarer, likevel rytme. Hør f.eks. glimrende «(I’m Gonna Get Over This) Some Day» der for øvrig Johnnys datter, Rosanne Cash, korer, og du skjønner hva det siktes til.
Lucius. Viktig for stemningen er også vokalgruppen Lucius som skaper en passende spøkelsesaktig følelse fra nettopp den andre siden. Hør det fremragende samarbeidet mellom gitarene og vokalen til Lucius i instrumentalpartiene på de flotte «Waiting For You» og «The Pain Of Love». Eller koringen på «The Race Is Won». Lucius løfter helt klart plata mange hakk og savnes nesten på låtene de ikke er med på. Spøkelsesaktig fra den andre siden? Nå skal det kanskje ikke overdrives, selv om effekten er der på noen låter. Dette spøkelsesaktige som de er opptatt av på hjemmesiden hans står også noe i kontrast til T Bone Burnetts utgangspunkt som vi kan lese om i andre steder. Han har uttalt i et intervju at han ikke vil være sint ung mann, det kler ikke den gamle mannen. Han vil være snill mot «deg (you)», og seg selv. Men han har likevel mye på hjertet om tingenes tilstand. Kanskje er du like forvirret som meg. Hvor fører alt dette? Det fører til ei veldig fin plate i hvert fall!
På «Everything And Nothing» synger T Bone om det paradoksale med oss mennesker; Om hva vi ønsker, og om hva vi gjør. Låten er rikere produsert enn de fleste andre sangene med kledelig fiolin og klarinett til den fine melodien.
Mange sanger nevnt allerede. Min største favoritt på dette albumet kommer helt mot slutten av albumet, «The Town That Time Forget». Låten er opprinnelig skrevet sammen med Peter More for et teaterprosjekt. Tittelen indikerer at vi fortsatt befinner oss i en litt udefinerbar tilværelse, denne siden eller kanskje på «The Other Side».
Innertier. Dette er virkelig en innertier av ei plate. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!
Gubberock 