Andektig, sakralt og mektig

Torgeir Waldemar: At The Opera (livealbum 2024)

20. mars 2022, like etter at Norge var åpnet opp igjen etter Covid-19, spile Torgeir Waldemar og en rekke musikere i Oslos opera. Det var en stor kveld. Nå foreligger mange av sangene derfra som en liveplate. Jeg synes omtalen av konserten som jeg skrev for to år siden, står seg godt og gir en bedre beskrivelse av hva dette handler om enn om jeg skulle skrevet en ny omtale nå. Men først litt oppdatering:

Vit at sanger som «Falling Rain», «Sylvia», «Bottom Of The Well» og «Black Ocean» som omtales under, ikke har fått plass på plata, men tenker likevel omtalen skal få stå urørt. Mye av stemningen fra denne spesielle marskvelden er nemlig gjenskapt. Her er det 70 minutter med bra musikk! «Take Me Home» med fela til Tuva Syvertsen i en sentral rolle får lov til å åpne plata, og den fungerer omtrent som «Falling Rain» gjorde på konserten.

Du får også glimrende og utforskende versjoner av sanger som «Souls On A String», «Island Bliss» og «Streets» for å nevne noen flere låter. Låtmaterialet på liveplata hviler tungt den selvtitulerte debutplata fra 2014, men også No Offending Borders (2017) og Love (2020) er representert samt låten «Talent For Love», en veldig fin duett sunget og skrevet i samarbeid med Charlotte Qvale der Krissy Mary og Daniel Henriksen – som på de fleste låtene her – bidrar med bakgrunnsvokal.

Dette låter fortsatt «andektig, sakralt og mektig»!

Torgeir Waldemar – The Ballerina Session, konsert i Den Norske Opera og Ballett. 20. mars 2022

«So there'll be stabbings and shootings
And young men dying all around
And it keeps going through my brain
And I can still hear the sound»
-Link Wray, «Falling Rain»

Torgeir Waldemar åpner den nesten to og en halv time lange forestillingen på operaen i Oslo alene på scenen med en antikrigssang av Link Wray. Han sender raskt tankene våre i retning av Ukraina og grusomhetene som utspiller seg der. Jeg ser ikke ansiktet hans som er gjemt bak en stor cowboyhatt. Den mektige stemmen, den akustiske gitaren og munnspillet fyller operaen med vellyd. Dette er min første konsert i operaen – for et konsertlokale! Den første halvtimen er Torgeir Waldemar stort sett alene på scenen. Tuva Syvertsen er dog innom med fele og gir ekstra dynamikk til «Take Me Home».

En musikkskribent skrev en gang at dommedag aldri er langt unna i Torgeir Waldemars tekster, og det kan være derfor jeg blir sittende og dvele ved det som utspiller seg i Ukraina og setter flere av låtene inn i den konteksten. Vi får sanger om å forlate sine kjære, vente på et tog som skal frigjøre, krysse elva til den andre siden, og bønner til Vårherre om frelse og om å gjøre det slutt på lidelsene. Kanskje mer sørgesanger enn sanger til trøst?

«I'm on my way, across the river
I'm on my way, to the other side
But I can't compel the ground that shivers
Or salvation for you and I»

Etter vel en halvtime fylles scenen med rockmusikere og et strykeorkester. Vi begynner også å skimte noen dansere – hva er det som rører seg der? Danserne sender tankene mine etterhvert også i retning av slaver og straffanger, uten at jeg vet om det er tilsiktet. Utover i det første settet bygges intensiteten gradvis opp fram til pause. Det flotte strykeorkesteret bidrar med mer enn harmonisk godlyd. Her får de frem uroen som ligger under Torgeirs sanger. Etter pause er igjen Torgeir alene på første låt, «Bottom Of The Well», før vi får en urpremiere på en flott countrylåt som Charlotte Qvale synger hovedvokal på. Utover i andre sett skrues intensiteten til igjen, og det hele eksploderer i en rundt ett kvarter (?) lang «Black Ocean» der det rundt 15 manns store orkesteret pluss tre dansere utfolder seg og skaper et inferno av støy og dans. Americana anno 2022! Så følger den beske politiske kommentaren «Sylvia (Southern People)», en sang som trolig opprinnelig er inspirert av Neil Youngs «Southern Man» og enkelte politikeres holdninger til syriske flyktninger:

«So how long will it last, Sylvia
Southern people need another leading man
You claim your faith, Sylvia
But your spirit seems so very dead»

Helt til slutt roer Torgeir og hjelperne ned med strømløst sang med hele bandet. En ny bønn til Vårherre! Veien til Bibelen samt fortvilte salmer som «Jeg løfter mine øyne mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra?» er kort denne kvelden.

Torgeir Waldemar hadde jobbet med ideen om denne konserten i Operaen i tre år. Ved hjelp av mange gode medhjelpere, ikke minst orkesterleder Ole-Henrik Moe, oppfylte de drømmen om å gi oss enn opplevelse for historiebøkene! En flott og inntrykksfull kveld!