Paul Simon: Graceland (album 1986)
Dunk. Dunk. Trekkspill. Trommene skyter fart:
”It was a slow day
And the sun was beating
On the soldiers by the side of the road”
Velkommen til dager med mirakler. Og blod på skosålene. «The Boy In The Bubble», er den perfekte åpningslåten. Den trekker deg inn i en musikalsk verden du ikke visste at eksisterer. En sammensmelting av vestlig musikk og afrikanske rytmer og energi. Opp og bevege deg! Ordene flyter av sted, som omtrent bare Paul Simon på sitt beste får til. Ord som er satt sammen på en måte som ikke nødvendigvis gir mening umiddelbart, men som er musikk i seg selv. Og som likevel har mening. En sang om terrorisme, sult og krig. Og håp. Så blir sangen også et slags symbol på hele prosjektet Graceland: ”These are the days of miracle and wonder”. Og kontroverser.
Heidi Berg. Jeg fortsetter med kontroversene. Og de har stort sett to sider. Så ta versjonene som følger med en klype salt eller to. Heidi Berg lånte Paul Simon en kassett med afrikansk musikk. Berg var musiker i husbandet til Saturday Night Live. Paul og Heidi hadde diskutert et musikalsk samarbeid. Heidis kassett var Gumboots, Accordion Jive Hits, Volume II. Kanskje dette var noe Paul kunne hjelpe henne med å utvikle videre? Etter en stund skal Heidi ha bedt om å få kassetten tilbake. Det fikk hun ikke. Paul sier på sin side både i skrivet som følger plata og i intervjuer at han fikk dette kassettbåndet. Det ble ikke noe av samarbeidet mellom Paul og Heidi. Heidi var kanskje frarøvet en idé. I 2016 uttalte hun ifølge Simon-biograf Hilburn at hun aldri ville reist til Sør-Afrika, det var trekkspilldelen hun var interessert i.
Paul selv hadde vært nede i en bølgedal. Det fantastiske albumet Hearts And Bones fra 1983 hadde floppet. Gjenforeningen med Art Garfunkel var over, spikeren i kista var da Paul fjernet Arts stemme fra Hearts And Bones. Hearts And Bones ble ikke det nye Simon and Garfunkel-albumet likevel. Samtidig; den manglende suksessen ga Paul en kunstnerisk frihet han hadde savnet. Plateselskapet kikket ham ikke lenger over skuldrene. Han kunne jobbe i fred med Graceland. Vel, ikke helt.
FNs kulturboikott. Paul ville reise til Sør-Afrika for å spille inn musikk med autentiske sør-afrikanske musikere. Det var ett problem. Apartheid ble praktisert der, og FN hadde initiert en kulturboikott av landet. Paul søkte råd hos artisten, aktivisten og vennen Harry Belafonte. Han likte Pauls musikalske visjoner. Men han oppfordret Paul til å kontakte Sør-Afrikas frihetskjempere i ANC før han dro til landet. Det gjorde Paul Simon aldri. Han innrømmer senere at det burde han ha gjort.
I dokumentarfilmen Under African Skies av Joe Berlinger (2012) er Paul plassert i en sofa sammen med en sønnen til en tidligere ANC-leder. Det kommer klart fram at det fortsatt var ulikt syn på om det var riktig å dra til Sør Afrika for å samarbeide med lokale musikere. I 1985 skrev Little Steven sangen Sun City for AAUA der flere artister som hadde spilt i Sun City, en luksusresort for hvite i Sør-Afrika, ble nevnt. Paul Simon ble spurt om å bidra, men ønsket ikke det. Han forsvarte Linda Ronstadt som var blant artistene hadde spilt der og mente hun hadde gjort en feil, men at hun aldri fikk muligheten til å forklare seg. Linda Ronstadt synger nydelig bakgrunnsvokal på sangen «Under African Skies» på Graceland. Det er vel unødvendig å si at Little Steven har gått sterkt ut mot Paul Simon og hans Graceland-prosjekt. I sin selvbiografi som kom for få år siden, forteller Little Steven at Paul Simon overfor ham var svært kritisk til Nelson Mandela og skal ha kalt Mandela en kommunist for å la seg avbilde triumferende sammen med ham få år seinere. Mye tyder på at Little Steven og Paul Simon fortsatt ikke er bestevenner.
Harry Belafonte gir på sin side Paul en mild refs i filmen – Belafonte var vel et kroneksempel på mildhet – og sier også at han selv som farget aldri ville sluppet inn i Sør- Afrika.
Boikottsaken var kompleks, og det er mulig å se den fra flere sider. Også sørafrikanske organisasjoner for fargede hadde ulike synspunkter. Paul pekte på at han ikke sang for hvite, men samarbeidet med fargede musikere på likefot og at han betalte dem tre ganger tariff. Han var nok litt naiv, eller ønsket å være det. Musikerne ble glad i ham og omtalte ham som bror. Kanskje hadde Paul gjort det lettere for seg selv om han hadde skrevet sanger med et klart politisk budskap mot apartheid. Han sier selv at han aldri har vært god til å skrive slike sanger. Hans budskap måtte nødvendigvis bli mer subtilt, mer indirekte. Peter Gabriel, mannen bak den tydelige «Biko», fremhever også dette som albumets styrke. Det fikk fram en annen historie om fargede (sør-) afrikanere; mennesker med en rik musikalsk kultur som levde sitt liv til tross for raseskillet. Også personligheter som David Byrne fra Talking Heads og Whoopi Goldberg forteller entusiastisk om plata.
Los Lobos og Good Rockin’ Dopsie And The Twisters. Paul avslutter Graceland-albumet med to låter som i sin helhet er spilt inn i USA og der to amerikanske grupper som bruker saksofon og trekkspill er bidragsytere. Slik ville Paul tydeliggjøre slektskapet mellom amerikansk og sør-amerikansk musikk ytterligere. Det kunne holdt med «That Was Your Mother» med Good Rockin’ Dopsie And The Twisters. «All Around The World Or The Myth Of Fingerprints» med Los Lobos som er platas svakeste spor. Los Lobos beskriver en forferdelig studioøkt der Paul hadde lite planer, og der hele sangen ble improvisert fram, for en stor del av gruppen. Til alt overmål sendte Los Lobos brev via advokat der de krevde å bli kreditert for låten. Paul hevder at han ikke var forelagt kravet før brevet kom. Los Lobos har en annen versjon. Også når det gjelder «That Was Your Mother» var det murring om manglende kreditering for en låt som et gruppemedlem mente i stor grad var identisk med en låt han hadde skrevet. Kravene ble droppet etter noen runder med jurister. På flere av de låtene på Graceland er imidlertid også sørafrikanske musikere kreditert i tillegg til Paul.
Men nå drar vi til Sør-Afrika, og Graceland! Det ble nesten umulig å skrive om Graceland uten å nevne noen av kontroversene albumet og innspillingen førte med seg. Albumet er ikke blant åttiårenes mest betydningsfulle album bare på grunn av musikken. Men la oss gå tilbake til den, musikken og kassetten Paul fikk/lånte/stjal av Heidi Berg. Kassetten viste seg å være gatemusikk fra Soweto med Tao Ea Matsekha, General M.D. Shiranda and The Gaza Sisters and Boyo Boys Band. Paul hadde tidligere latt seg inspirere av reggae på «Mother And Child Reunion» og inkamusikk på «El Condor Pasa» og «Duncan». Nå skulle det tas større skritt. Plateselskapet hans, Warner Brothers, setter Paul i kontakt med plateprodusenten Hilton Rosenthal i Sør-Afrika som får på plass noen dager for Paul og Pauls venn og samarbeidspartner Roy Halee i studio sammen med disse musikerne i Johannesburg. Vel hjemme begynner et nitidig arbeid for Roy Halee med å sette sammen musikken de hadde spilt inn der nede og kombinere den med studioinnspillinger i New York samtidig som Paul skriver tekstene til sangene.
Resultatet blir til dels fantastisk! Vi har allerede nevnt «The Boy In The Bubble». Den største hiten av dem alle ble «You Can Call Me Al», også udødeliggjort gjennom en humoristisk video der Paul og hans nesten dobbeltgjenger Chevy Chase –Chevy er dog nesten dobbelt så høy– leker seg gjennom låten. Låten er i seg selv en oppvisning i lekenhet både musikalsk med herlig bass- og fløyte- og blåsersoloer og en storartet tekst. Tittelen på låten skal ha kommet fra at dirigenten til New York Philharmonic skal ha sagt farvel til Paul etter en fest der de nylig var introdusert for hverandre: ”Thank you, Al, and please give my best to Betty“. Sangteksten handler ikke bare om Paul, men en hel generasjons liv og utfordringer. Utrolige bilder av «angels in the architecture» og «cartoon graveyard» framkalles på netthinnene våre. På min første Paul Simon-konsert i Oslo, reiser folk seg fra stolene og danser til sangen, som kom to ganger på rad!
Men det er en annen sang som Paul mener er den beste, mest perfekte, han noen ganger har skrevet. Dette er av de sangene til Paul der jeg personlig liker versene bedre enn refrenget. Men åpningen på sangen og versene er førsteklasses! Paul hadde lenge gått med ordene ”I’m going to Graceland“ surrende rundt i hodet. Ikke hadde han vært i Graceland, og ikke skjønte han hva Graceland hadde med prosjektet hans å gjøre. Han drar likevel til Graceland, men teksten handler etter hvert om mye mer enn en pilgrimsreise til Elvis Presleys hjem. Eller egentlig noe helt annet. Versene skaper igjen noen fantastiske bilder der teksten flyter av gårde. ”shining like a national guitar“, ”human trampoline“, ”she comes back to tell me she’s gone, as if I didn’t know that, as if I didn’t know my own bed, as if I’d never know the way she brushed her hair from her forehead“. Paul har også spesielt trukket fram Ray Phiris evne til å mikse amerikansk og sør-afrikansk måte å spille gitar på, slik at sangen høres ut som både sør-afrikansk musikk og country på én gang, noe som kan ha inspirtert Willie Nelsons fine coverversjon av låten. Ray Phiris musikalske fleksibilitet gjorde ham til en viktig brikke i seinere Paul Simon-turneer.
Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo. Graceland bidrartil å gjøre Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo kjent for en hel verden. Paul flyr gruppen inn til London og New York der de lager to sanger sammen. Paul hadde på forhånd sendt noen linjer til akapella-låten «Homeless» til Joseph, og Joseph videreutviklet den. Første dag i studio blir mislykket. Gruppen gårpå hotellet og bruker hele kvelden på å øve. Neste dag sitter den med en gang, og til Josephs overraskelse kommer Paul også inn på riktig tidspunkt. Men det er «Diamonds On The Soles Of Her Shoes» som virkelig gjør vei i vellinga når den har urpremiere på Saturday Night Live et halvt år før albumutgivelse. Paul er svært nervøs, hvordan vil publikum i salen motta dette? Helt euforisk skal det vise seg. Ikke bare sitter sangen, men på video kan vi se en herlig livsbejaende dans fra gruppa. Jeg elsker den låten.
Joda, albumet har flere låter. Flere gode låter! Jeg er særlig svak for «Gumboots», men også «I Know What I Know», «Crazy Love Vol II» og «Under African Skies» er flotte låter med underfundige og til dels humoristiske tekster der i hvert fall tekstene på de tre første bærer mer mer preg av Pauls amerikanske liv enn av Sør-Afrika. Har du noen ganger hørt koring som likner den til The Gaza Sisters på «I Know What I Know»?
Mitt møte med Graceland. Mitt møte med Graceland var da jeg hørte singlene på Sigbjørn Nedlands Pandoras jukebox. Jeg var allerede blitt Paul Simon-fan, men var ikke forberedt på hva skulle møte meg. Da jeg ruslet ned på Apollo Platebar i Mandal, hadde ikke plata kommet enda. Innehaveren trodde ikke folk kjøpte singler med Paul Simon, og det kunne han jo ha rett i. Men plata kom den, ei av de første LP-platene jeg kjøpte. Spilt ble den. Tre ganger hver dag. Ei gang før skolen, to ganger etterpå!
Jeg har spilt Graceland flere ganger den siste uka. Det er ikke noe utdatert over disse låtene. Ikke snakk om 80-tallslyd og den slags. En tidløs klassiker!
Konserter og jubileum. Som vi vet: Graceland blir en stor suksess. Det blirverdensturné der de sørafrikanske artistene Miriam Makeba og Hugh Masekela bidro. Ikke uten kontroverser disse konsertene heller. Bombetrusler og politibeskyttelse.
Musikken og konsertene til Paul er etter dette forandret for alltid. Som regel preget av dansbare rytmer og et stort band med mange perkusjonister. Kanskje var Paul kompromissløs, men så ble det stor kunst også. Og teller vi sammen, var vel plussene større enn minusene også i politisk sammenheng? Paul ble da også mottatt av selveste Nelson Mandela da han spilte der i 1992, og han var nå ønsket velkommen av ANC.
I 2013 hadde Paul Simon med seg jubileumsutgaven av Graceland til Norge. Jeg var på Neil Young-konserter i Italia da, men har heldigvis fått oppleve fantastiske Paul Simon i levende live flere ganger.
Mange av musikerne fra Graceland er døde nå. Men denne gangen er det riktig å skrive at musikken lever videre. ”We have reasons to believe we all will be received in Graceland“. Og da snakker vi ikke om stedet, men om en tilstand. ”Glory, hallelujah!“
Kilder: Liner Notes av Paul Simon, dokumentaren Under African Skies (2012), Robert Hilburn: Paul Simon – The Life (2018), Peter Ames Carlin: Homeward Bound – The Life Of Paul Simon (2016)
Redigert.
Gubberock 