Lars Saabye Christensen: Vrakeren (roman 2023)
Tilfeldigheter, skjebne. Hvordan kan et par enkelthendelser prege et helt liv? Ja, flere liv. I romanen Vrakeren fra i fjor får vi en Lars Saabye Christensen mer finurlig, mer interessant enn nesten noen gang tidligere. På et bokbad med Eva Bratholm får bokas hovedperson, forfatteren Jørgen Ribe, spørsmål om hvor mye som egentlig er selvbiografisk i boka Skrik. Tilsvarende spørsmål må Saabye Christensen ha fått flere ganger. Og jeg stiller det på nytt om boka Vrakeren. Men hva betyr «egentlig»?
Boka er på nær 700 sider, og en utålmodig leser kan nok innvende at boka kunne være strammet opp litt, at noen passasjer kunne vært holdt utenfor. Det blir for mye for rastløse lesere. Det er relevante innvendinger, og jeg er ikke helt fri for dem selv. Men dette er slik Lars er – skal være – når han skriver langromaner. Lars i kortform får vi i sangtekser, dikt, noveller og «kortromaner».
Byens spor 3, Skyggeboken fra 2019, hintet om at Lars Saabye Christensen tok farvel som forfatter. Han diktet til og med seg selv inn i fortellingen. Han var alvorlig syk, og hadde kanskje ikke flere bøker i seg. Anmelderne var forvirret; flere av dem skrev at dette var siste bok i Byens spor, og siste bok fra Lars overhodet. Samtidig hadde de en åpning for at de tok feil. Og feil tok de. Siden Skyggeboken har Byens spor fått ytterligere ett bind, og Lars har skrevet flere bøker. Ja, han har skrevet så mange av dem, at jeg oppdaget at jeg ligger to eller tre på etterskudd.
Boka tar utgangspunkt i forfatteren Jørgen Ribe og hans biograf Bendik Ries. Jeg skal prøve ikke å røpe for mye av handlingen, men om du ikke vil vite særlig mer, kan du stoppe lesingen nå. Det er én hendelse som særlig knytter dem sammen; når Riese redder livet til Ribe som badevakt i Frognerbadet. Dagen etter mister Riese oppmerksomheten og ei lita jente drukner. Kan den ene handlingen oppveie den andre, og har rekkefølgen noe å si? For Ribe ble også et vennskap med nabogutten Carl skjebnesvangert. Vi følger Jørgens oppvekst på Fagerborg i Oslo på sekstitallet og frem til pandemien seksti år seinere. Når Riese utnevner seg til Ribes biograf, blir de begge kjent, og Riese får også gradvis større plass i boka. Og Olga, vi blir litt ekstra glad i Olga! Selve tittelen på boka Vrakeren refererer direkte til Jørgens sommerjobb hos Banan-Matthiessen med å vrake ødelagte bananer, men blir også en metafor for livene til Jørgen Ribe og Bendik Ries.
Mange forfattere vil ikke at romanfigurene skal forveksles meg seg selv eller andre, selv om enkeltelementer kan være plukket fra eget liv. Når det gjelder Vrakeren, må det være lov til å leke med tanken om pseudoselvbiografi, eller snarere «kunne vært-selvbiografi». Riebe har mange likhetstrekk med Lars Saabye Christensen selv. De debuterte begge som forfattere i 1976. Riebe fikk sitt gjennombrudd med oppvekstromanen Pøbler i 1982, Saabye Christensen med Beatles to år seinere. Begge ble møtt med forventninger om oppfølgere. Begge avviste så vidt jeg husker at de ville skrive dem, men gjorde det likevel. I boka er det flere referanser til Saabyes forfatterskap, blant annet gjennom boktitler og Lars sitt mantra om at livet er den tida det tar å dø. For Riebe blir livet svært vanskelig, han blir alkoholiker, slutter å skrive. Man får en fornemmelee av at Riebe er en person Saabye Christensen kunne endt opp som, om livet hadde gitt ham dårligere kort. Om andre enkelthendelser hadde inntruffet. Og etterhvert lurer denne leseren også på hvor mye av seg selv som Lars har lagt inn i biografen Bendik Ries. Ikke altfor mye, håper jeg.
Saabye Christensen stiller også et interessant spørsmål om hva som vil huskes av en person. Om en biograf begynner historien fra ulike steder i et liv, eller fra forskjellige synsvinkler, ender han da opp med å beskrive samme person? Er ettermælet til en person også sterkt preget av tilfeldigheter? Ville denne omtalen av boka gitt et annet inntrykk av boka, om jeg startet med andre ord enn «Tilfeldigheter» og «skjebne»?
På det beste briljerer Saabye Christensen. Litt synd at der det er mest driv i fortellingen, er det krydret med så mange språklige krumspring, omskrivinger og filosofering over ordtak at jeg ikke får med meg alt. Jeg må videre i fortellingen. Egentlig burde jeg lese boka én gang til.
Noen har trukket fram tittelen på Lars Saabye Christensens bok Amatøren fra 1977 som en mulig tittel på hele forfatterskapet. Han skriver om oss fortsatt. Vi er alle amatører når det kommer til hvordan vi skal leve livene våre. Det ligger frø til mye fin empati og solidaritet i å ta med seg det videre.
Gubberock 