
I dag anbefaler jeg tre album av tre norske damer, det vi si Johanna Demker er norsksvensk, om noen skulle være opptatt av slike detaljer. De to andre er Vilde Bye og Krissy Mary. Her får du doser med heartland-rock, vakre ballader, følsomme viser, stemmeprakt og mystikk. Vær så god!
Vilde Bye: Never Nothing (album 2026) –nært og vakkert

Den egentlige åpningen på Vilde Byes nye album Never Nothing er sang nummer tre og hennes versjon av «Between The Bars» av Elliott Smith». Sangen setter tonen for resten av albumet, et album som i tekstene tar for seg kjærlighetens opp- og nedturer. Her tør Vilde å være nær lytteren. Det er modig, og det er vakkert.
Nær sensasjonelt gode sanger, skrev jeg om den da 20 år gamle Vilde Byes debutalbum Colder fra 2024. Det kan jeg også skrive om oppfølgeren Never Nothing som ble gitt ut for få dager siden. Siden sist har Vilde gjort mange spillejobber, og selv så jeg henne som oppvarmingsartist for Torgeir Waldemar sammen med Jakob Haugstad Struve som også denne gangen har skrevet flere av sangene sammen med Vilde og som bidrar med flere ulike instrumenter på Never Nothing.
Nevnte Torgeir Waldemar produserte Colder. Denne gangen har Tromsø-jenta vendt nesa mot Rogaland, og Frode Strømstad, kjent blant annet fra sitt samarbeid med Anne Lise Frøkedal i I Was A King, har denne gangen produsert. Nettopp Frøkedal spiller piano på én låt. Ellers bidrar blant annet folk som Frode selv, Dag Vagle, Erlend Aasland og Fredrik Sandvik Olsen.

Før vi kommer til «Between The Bars» får vi servert «Losing You» og «Mailbox», to utmerkede pop-låter med litt innslag av folk. Jeg liker dem således godt, men tenker at de kanskje ikke hører helt hjemme i dette selskapet, et selskap som altså starter med forsiktig instrumentering ledet av Vildes egen kassegitar og følsomme stemme til «Between The Bars». Og så følger originale sanger i omtrent samme stemningsleie. Selv om Struve nå har tatt over gitaren, er «Bird Up In The Tree» nesten en tvilling til «Betweeen The Bars». Litt plystring også. Nydelig sang! Tittellåten «Never Nothing» følger glimrende opp. Her fargelegger Erlend Aasland med litt tangenter, men fortsatt er tilnærmingen «less is more», nei, lite er mye mer.
Og slik fortsetter det plata ut; «Puzzle Piece» med sin antydende elektriske gitar, «Wait For You» og «Because Of You» har alle egenskaper som kan gjøre dem til akkurat din favoritt. Nedstrippet, minimalistisk, gode melodier, små tempovariasjoner, lekre detaljer. Aldri kjedelig. Og når albumet avsluttes med «Petals», er du godt i stemning til å starte på nytt, men hoppe over de to første sangene. De sparer du til du er i et annet humør.
Men alt i alt: Enda nærmere sensasjonelt bra, og det gjelder ikke bare sangene denne gangen, men alt i hop.
Johanna Demker: Fortune Hunters (album 2026) – voksenrock

Av og til er jeg primitiv og lar urinstinktene bestemme. Noen ganger må jakten på lykken få lov til å være ensbetydende med jakten på den gode gitarsoloen. Og når Johanna Demker har med seg Marius Lien i bandet, øker sjansen for å finne gull. Og gullklumper i ulike størrelser finner du på Johannas Demkers nye album «Fortune Hunters». Den største av dem alle finner du på albumets sjette låt «My Garden», en sang om at lykken også kan finnes i hagearbeid. Som det røsker når Lien og tangentmann Auver Gaaren setter i gang en duell tatt rett ut av en gammel westernfilm. Det høykompetente bandet teller også bandet teller også Kim André Tønnessen på bass og Martin Utby på slaginstrumenter
Norsksvenske Johanna Demkers Fortune Hunters holder hva tittelen lover. Her snakker vi om jakten på kjærligheten og jakten på lykken. Vi må lære oss å se det større bildet der glasset er snarere halvfullt enn halvtomt og innrette oss etter det:
Presseskriv
Tematisk utforsker albumet jakten på lykken, enten det handler om frihet, kjærlighet, status, berømmelse, trøst eller livsmestring.
Musikalsk beveger vi oss vekselvis mellom et slags blues- og soulinspirert heartland-rock univers blandet med noen sugende ballader. Mens Vilde Byes album kanskje egner seg best med stearinlys, rødvon og ost eller annen melankolsk hjemmehygge, tar Johanna Demkers’ album oss gjerne ut på veien. Bildene som dukker opp er klisjeen flagrende hår i en åpen cabriolet. Men du skjønner hva jeg mener.

Johanna har lang fartstid i norsk musikkliv, og har flere album i bagasjen, også i nyere tid. Jeg må innrømme at jeg ikke har sjekker ut Johannas tidligere album ordentlig, og da hennes agent spurte meg for ei ukes tid siden hvordan det gikk, svarte jeg unnvikende at dette ikke hadde festet seg enda. Men nå har det det! Dette er rett og slett et av de mange album jeg må gi tid, før jeg vet om det er på min side.
Nå vet jeg rett og slett ikke hvilke flere låter jeg skal trekke fram spesielt, men tittellåten «Fortune Hunters», «Mourning Song» og den ettertenksomme pianodrevne «Stronger» er alle verdt å nevnes.
Et veldig, fint og variert album for oss som liker fengende rockelåter og insisterende ballader fremført av et band med stor B og en egenartet artist. Dette albumet skal bli med meg videre!
Krissy Mary: Horror Vacui (album 2026) – mystikk og følelser

Krissy Mary, eller Kristine Marie Aasvang, som er hennes fulle navn, er multikunstner med utdanning fra kunstakademier i Bergen og Trondheim. Hun har også deltatt på flere utstillinger, og av CV-en hennes går det fram at lyd er noe hun interesserer seg spesielt for. Kristine har vært medlem i anerkjente The Secret Sound Of Dreamwalkers, men er nå ute med sitt tredje soloalbum.
Hennes første album var Feme Sole (2022). «Feme sole» er er begrep som ble utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet og viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Selv om bildene jeg får på netthinnen er av natur og naturmystikk, og disse ingrediensene også delvis er til stede i tekstene, bruker også Krissy Mary andre bilder, bilder som beskriver ensomhet, kjærlighetssorg, forhold som ikke fungerer. Et strålende album der sangen «Too Heavy For My Boots» er et tilgjengelig høydepunkt.
Oppfølgeren Virago (2023) er omtrent like bra. «Virago» skal opprinnelig ha betydd en sterk og modig kvinne, eller gjerne en kvinne med mannlig styrke. I senere tid har betydningen fått en mer negativ klang, som går mer i retning av det kranglete og dominerende. Så mens tittelen på første album henspeiler på veien til selvstendighet, går Virago et skritt videre mot selvhevdelse. Om man skal tolke begrepene inn i Krissy Marys musikk, må det bli at den på Virago blir mer ekspansiv, viser mer styrke og selvtillit. Også dette er et veldig fint album med høydepunkter som «Love Makes Me Sad» og «Shake Our Heads».
Årets album heter Horror Vacui, og det er nå fristende å tenke at vi har med en trilogi å gjøre . Horror vacui» betyr frykt for tomrom. Samtidig er dette er album der Krissy Mary og hennes medprodusent Stian Vesterhus stripper ned bruken av instrumenter til kun å være Krissy Marys elektriske gitar og stemme. Men tro ikke at det blir mye tomrom av den grunn. Stemmen og gitaren kommer i ulik intensitet i lag på lag. Det blir for enkelt å si at Krissy korer seg selv, men hun gjør det også. Selv om for eksempel fløyter og piano nå er fraværende, føles lydbildet større og rikere enn før, det renner nesten over.
Det kan være fristende å tenke at dette uttrykker en overflod av følelser. Nå er det ikke selvstendighet og styrke som er det sentrale, men å vise fram mennesket – eller kvinnen – i all sin bredde. Svak og sterk, selvstendig og søkende. Kanskje. Og kanskje er samspillet eller mangel på samspill mellom menneske og natur også sentralt her. Når det er sagt, det er krevende å få med seg tekstene, jeg skulle gjerne hatt et tekstark ved siden av meg.
Selv liker jeg åpningslåtene «The Fire» og «Johnny Silver» samt avslutningslåtene «Picturesight Loneliness» og «The Reader Will See It» aller best, men først og fremst er det helheten som tiltaler meg. Titlene på låtene er poesi i seg selv, og gir inntrykk av et stykke musikk som er gjennomarbeidet på flere plan.
La deg bli ført inn i en verden av mystikk, stemninger og særpreg. Innenfor sine rammer viser Krissys folkemusikk sårbarhet, selvstendighet og styrke. Det er få, om ingen andre som lager slik musikk i dag.

