Bonnie ”Prince“ Billy: We Are Together Again (album 2026)
Bonnie “Prince” Billys nye album We Are Together Again viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn.
Bill Callahan og Bonnie ”Prince“ Billy. I gårsdagens omtale av Bill Callahans nye album skrev jeg at hans My Days Of 58 rett og slett er artisten på sitt beste og mest interessante. Bill Callahan og Bonnie “Prince“ Billy, eller Will Oldham som mannen bak prosjektet kaller seg, har mye til felles. Ikke bare har de samarbeidet, men deres tilnærming til musikk har mye til felles. Ikke minst kommer det til uttrykk gjennom deres album av året, der blåsere og koring fra kvinnelige aktører gjør musikken mer dynamisk. Will Oldhams stemme er enda mer behagelig enn Bill Callahans, nesten helt uten skarpe kanter. Det er lett å la ham og musikken hans forsvinne i bakgrunnen om du ikke tar lyttingen alvorlig nok. Strykerne på We Are Together Again bidrar til også å gi albumet et symfonisk preg til tider. En lystelig sang som «Vietnam Sunshine» avsluttes med noe som nær er et mariachi-band.
56-åringen Will Oldham – 8 dager yngre enn meg – har en lang karriere bak seg og har hatt en rekke ulike prosjekter der Palace Music og Bonnie ”Prince“ Billy er de mest kjente. Det er vanskelig å skrive om ham uten å nevne de tre albumene som ble utgitt rundt årtusenskiftet – I See A Darkness, Ease Down The Road og Master And Everyone – men det har kommet nye fint også seinere, ikke minst er fjorårets David Ferguson-produserte countryalbum The Purple Bird en perle, og blant fjorårets aller beste album i mi bok.
Blant venner. Bonnie ”Prince Billy“ er tilbake til familie og venner i Louisville etter et besøk i Nashville forrige gang. Man snakker nå om en Louisville-trilogi; dette, I Made A Place (2019) og Keeping Secrets Will Destroy You (2023). We Are Together Again er et mer folksy indiealbum enn forgjengeren. Er så albumet like bra? Det skal noe til. Sangene er ikke like umiddelbare, så albumet er på en stigende kurve, der den deriverte er klart positiv. I skrivende stund tror jeg også at andrederiverte er positiv, slik at stigningen følger en konveks kurve. Om du vil hoppe over matematikken, er dette bare en måte å si at dette er et album til å bli glad i. Og hvem vet når 2026 en gang skal oppsummeres? Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk. Jeg lar sammenlikningen med fjorårets flotte album ligge herfra og ut.
Frykten. Begynnelsen og avslutningen på albumet binder dette perfekt sammen til en enhet. «Why Is The Lion?» og «Bride Of The Lion» er to sider av samme sang, og stiller spørsmål om, ja, hva stiller han spørsmål om? Det er noe av fascinasjonen ikke bare på disse sporene. Will Oldham forteller at frykt er én av drivkraftene bak å skrive sanger. Lytter man til «We Are Together Again» hører man om frykt og hvordan håndtere den. Kanskje er håndteringen av den viktigst; kjærlighet til familien, gleden av å skrive sanger som kan leve sitt liv uavhengig av hva jeg eller ham selv for den saks skyld skulle mene om dem eller kunne fange. Jeg har lest lange omtaler av albumet. Jeg skjønner i hovedsak ikke hva skribentene forsøker å formidle, men også det gir mening på en både enkel og innfløkt måte. Noen ganger er tittelen på sangen nesten nok. «(Everybody’s Got A) Friend Named Joe» er en slik sang, men den er så mye mer enn bare tittelen med sin flotte melodi og tekst. Andre ganger er melodiene og musikken fram til nå nok som i de nydelige «Strange Trouble» og «Davey Dead».
Dette er et album det er for tidlig å skrive om etter å ha lyttet til det i 10 dager. Beklager, utforsk det selv!
Analogt liv. Som Bill Callahan er Will Oldham opptatt av livet utenfor den digitale sfæren; om verdien av å oppleve noe sammen på ordentlig. Et godt argument for å legge ned hele bloggen. I mai spiller Bonnie “Prince“ Billy på Kaktusfestivalen i Halden og gir oss muligheten til å oppleve noe ordentlig sammen. Det kan fort bli en av årets store konsertopplevelser.
Og når We Are Together Again er ferdig, setter Tidal på Bill Callahan. Huff, da er vi digitale igjen.
Gubberock 