Bill Callahan synger fordi han tidlig ble inspirert av Lou Reed, og til tider høres han da nesten ut som Lou også. På den nær majestetiske åpningslåten «Why Do Men Sing?» på hans nye album My Days of 58 – han er nå 59 år gammel – treffer han Lou Reed, trolig i himmelen, og har en samtale med ham. Én annen årsak til at menn synger kan være at de som Bill Callahan beskriver seg selv i et intervju med Uncut for noen måneder er helt avhengige av å skrive sanger, omtrent som en alkoholikers avhengighet av alkohol.
It started out as a way for me to communicate with other people and myself and the spirits. I don’t want to say that it saved my life but it gave me a life
– fra sangen «Pathol O.G»
Avslappet. Det Bill Callahan nå har laget er et til dels selvbiografisk album og et særdeles vakkert og poetisk album. Du hører fortsatt at det er mannen bak prosjektet Smog og hans fortsatt beste album Sometimes I Wish We Were An Eagle (2009). Samtidig er det noe avslappet over albumet. Dette høres ut som en mann som har funnet fred med seg selv og omgivelsene. Bill Callahan er en mann som kan komme ned på feil side av kjedelig, i hvert fall på de første lyttingene. Denne gangen er det nok å ta fatt i den første gangen jeg hører plata til at den får nye runder, og nå er det kanskje det albumet jeg har spilt mest i år.
Selvbiografisk. I Intervjuet med Uncut er Bill Callahan åpen om hans forhold til de nå døde foreldrene, en kreftdiagnose og om svakheter i egen personlighet. Han beskriver seg selv som en «hat-fan»; han hører hva han virkelig ikke liker, og ikke ønsker å gjøre. Den positive tilnærmingen er det verre med. Én av favorittene mine på albumet er «Computer», og her kommer virkelig «hat-fanen» i ham til sin rett. På PC-en leser han ting han ikke burde lese, han synger engasjert om det menneskelige og avskyr autotune.
And every minute you’re on social media a few people are getting richer and richer off of your weakness
– til Mojo
Han synger om egne barn som er mye bedre enn ham selv, de er mer empatiske enn ham selv og gjør verden til til et vakrere sted som han synger på sangen med nettopp tittelen «Empathy», en sang som åpner med en strofe som på direkte måte problematiserer hans problematiske forhold til sin egen far. På «The Man I’m Supposed To Be» er han opptatt av at han aldri må slutte å prøve å bli den mannen han er ment å være, ikke minst overfor barna og kona.
Dynamikk. Selvfølgelig er sangene, tekstene og Bill Callahans mørke stemme viktige ingredienser. På overflaten kan albumet høres nokså spartansk ut. Men de sofistikerte gitarene, tangentene, blåserne, trommene til Jim White og den forsiktige koringen til Eva Searls samt ganske mye annet bidrar alle til å skape dynamikk og spenning til albumet.
Det er i det hele tatt mye fint og interessant å høre den timen dette albumet varer. «Lake Winneabago» er en vakker sang om et nydelig sted der Bill Callahan tilbrakte tre dager da han skulle sende foreldrenes aske ut i evigheten. «Pathol O.G.» har mer enn en fengende tittel, og «Lonely City» svever avgårde. «And Dream Land» gir oss litt støyrock.
Bill Callahan på sitt beste. My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.
Gubberock 