Erlend Ropstad: Like sant som alt annet (EP 2026)
Sant nok. Det er sjelden folk engasjerer seg så mye i bloggpostene som når jeg skriver faktafeil. Så mottoet er vel egentlig «flere faktafeil»? Neida, det man skriver bør være riktig, så takk til dere som hjelper til med det.
Erlend Ropstads tittel på den fem spor lange EP-en kommer meg til unnsetning. Kunst skal først og fremst gi oss et alternativ måte å se tilværelsen på, så vær advart; det som kommer nå, trenger ikke være objektivt riktig, det er min opplevelse. Og den kan vel få lov til å være «Like sant som alt annet»?
Noe enkelt. Jeg har kun vært på rockekonsert med Erlend Ropstad der han har med seg stort band. Hans nye EP får meg til å ønske å se ham i en mer intim setting, gjerne solo. Og nettopp en slik konsert kan du oppleve forskjellige steder i Norge for tiden. På «Like sant som alt annet» spiller Erlend alle instrumenter selv, med unntak av litt hjelp på trommer her og der. Erlend spiller piano, gitarer og litt synth. Sangene er nedstrippet, lavmælte, saktegående og vakre med store doser nerve. Det er rett og slett «Noe enkelt» over det hele. Fire av sangene kan Erlend ha samlet seg over flere år. De kan være skrevet på ulike hotellrom i Norge, og ja, i Sverige. Første låt heter jo nettopp «Stockholm» der han får litt drahjelp av kameraten Lars Winnerbäck. For Erlend blir Stockholm en tilstand å lengte til, like mye som en by. Et sted der han en kveld slår ut håret sammen med nye venner.
Det store blå. I siste låt vender Erlend tilbake til Stockholm og Lars Winnerbäck i en oversatt og ørlite omskrevet versjon av Lars sin «Vi åkte aldrig ut till havet» fra albumet Hosianna (2013). Lars synger «Jag målade om i lilla rummet// Blått som havet». Erlend plukket opp tekstlinjen og skrev sin «Det store blå» tilbake i 2015. Lars hørte nokså tilfeldig låten, sendte Erlend en melding og et vennskap oppsto.
Men nå er det altså «Vi dro aldri ut til havet». Der Lars synger «Jag känner bra folk i Oslo», erstatter Erlend Oslo med Stockholm. Paradoksalt nok er Erlend vokst opp med båtliv, mens Lars er delvis fra innlandsbyen «Linköping» selv om han har tilbrakt mye av livet sitt i Stockholm og etterhvert Oslo. Båtliv, eller ikke. Havet – og øyene – er like mye en metafor som noe annet, tenker jeg, her jeg sitter og skriver. Samtidig gir sangen Erlend med sitt noe forskjellige utgangspunkt fra Lars mulighet til å finne sin egen sannhet i sangen. Og vi får en mulighet til å oppleve denne fantastiske sangen på nytt i en dirrende og nydelig versjon.
Den store roen. Det hviler en tilbakelent tilfredsstillelse over denne EP-en. Til og med den vakre «Vannspeil» med refleksjoner over et forhold som manglet kjærlighet. I en av sangene synger Erlend om morgener der uroen sitter som en klo i magen. Denne EP-en kan hjelpe deg med å finne den store roen, om så bare for de 22 minuttene EP-en varer.
Så da konkluderer jeg på språklig sett kjedeligste måte. Erlend Ropstads EP Like sant som alt annet er utrolig fin!
Gubberock 