Levi Henriksen & Babylon Badlands: Sverige (album 2026)
Min barndoms sommer var drømmen om Sverige. Neida, ikke bare drømmen om Sverige. Men det også. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen tilbake.
Da vi kom tilbake på skolen etter sommerferien, kunne jeg alltid skryte av at jeg hadde vært i utlandet, i Sverige. I Mandal, byen jeg kommer fra, var mange på ferie i Danmark, men Sverige var noe annet, noe gjevere, mer eksotisk. Besteforeldrene mine bodde på et lite småbruk i Øymark, fem kilometer fra svenskegrensa. Hver sommer var vi der et par uker, et lite fredelig paradis. Et høydepunkt var å bade på den svenske siden av innsjøen Stora Le i Fågelvik der Bestemor ventet på land med brus og boller. Et annet høydepunkt var å reise de tre milene helt til Årjäng. På veien dit kjørte vi alltid forbi en butikk som reklamerte for porno. De var litt frigjorte i Sverige, eller var de egentlig det? Litt pertentlige også. I bilen spilte vi kanskje mammas kassett med Mia Marianne og Per Filip, og vi var nesten på vei dit roser aldri dør. I Årjäng hadde de kinaputter og troll. Og det ble grønn kake på Claras der sangeren Thore Skogman var medeier.
Hos besteforeldrene mine hadde de svenske TV-kanaler. Vi fikk se noe annet enn NRK. Da jeg vokste opp, var Sverige litt bedre i alt. Astrid Lindgren og Emil. Musikken, landslaget i fotball. Thomas Wassberg.
For meg var Sverige like mye en tilstand i min sjel som et land. Men så ble det svenske tilstander.
Kanskje skjedde det noe med Sverige da Olof Palme ble skutt og drept i 1986. Kanskje ble også noe av drømmen om Sverige borte. Nordmenn ble rikere, bedre i sport, svenskekomplekset forsvant. Vi ble derfor også litt fattigere. Men Sverige har fortsatt å være det beste nabolandet noen kan ha. De er ordentlige, kanskje for snille. De ville redde mer av verden enn oss, tok i mot flere flyktninger, og fikk flere problemer. Utakk er verdens lønn, heter det. Vi bør takke Sverige oftere, ikke bare når Ebba Anderson tar salto på langrennsstafett i OL.
Albumet. Alt dette er tanker jeg gjør meg når jeg hører albumet Sverige med Levi Henriksen & Babylon Badlands. Så da får det i hovedsak også være min gjennomgang av tekstene på albumet. Selvsagt får du andre assosiasjoner når du hører dem, og de handler da tidvis om noe helt annet. Men likevel; det er også nokså direkte referanser til noen av Levis tekster. Levi Henriksen har alltid bodd i grensetraktene rundt Kongsvinger. Hans forhold til Sverige har derfor vært mer stabilt enn min sommerdrøm.
Levi og bandet feirer tiårsjubileum i år. Musikken de spiller er en blanding av amerikansk heartlandrock, svensk danseband og norske skillingsviser, om jeg skal prøve meg. Og ballader med et snev av kammermusikk. Og det ligger intet negativt i det. Bandet er noe nær der beste bandet – nei, ikke i himmelen som de sang om en gang – men på jorda. Det svinger skikkelig av den samspilte vennegjengen. I tillegg til Levi på sang og gitarer, spiller Morten Andreassen bass, Kenneth Bjørdahl på tangenter og « The Mighty» Finn Lilleseth på trommer og perkusjon. Anders Bøhnsdalen spiller på flere strenger, jeg gjetter på at han står bak de nydelige gitarsoloene på «Svensk honning» og «De fortapte gutta» og sikkert flere til. Da jeg skrev om den fabelaktige live-EP-en Aldri var november så lys (2024), var jeg veldig begeistret for strykerne, og jeg ville ha mer. Jeg er bønnhørt, for Levi & Co har igjen med babylonske engler, kor og en hellig strykerkvartett, noe som bidrar til å løfte dette albumet et hakk.
Elegante tekster. Jeg burde jo ikke pirke borti tekster til en tekstforfatter av Levis kaliber. Om jeg likevel skal gjøre det, så er jeg ikke så veldig glad i når ordstillingene må endres for at rimene skal sitte: ” En evig sviker med alt jeg ei kan love…//…Det kjennes som om vinden ei vil løye“. Det er slikt man legger merke til når man sitter med tekstene foran seg, men sikkert ikke så mange som henger seg opp i det når man hører sangene slik de er ment å høres. Så det var et lite drypp av kritikk. Noe av det morsomme med tekstene er at Levi ofte elegant vrir litt på kjente vendinger. Og så er det samtidig litt irriterende når jeg ikke kommer på hvor lånet eller inspirasjonen er fra som tittelen på «Salme til en ung mann (som skal opp og fram)». Dette vet jeg jo. Sånn egentlig.
Et eksempel på et vers som sitter som ei kule er:
Mamma ba alltid for meg,
At jeg skulle følge den riktige vei
Men jeg snublet og falt,
Det ble rot over alt
Mamma ba alltid for meg
Referanser. Både som bokforfatter og som forfatter av sangtekster er det flust av referanser til andre musikere og lyrikere. Levi har hyllet musikere før med sanger om eller med utgangspunkt i folk som Jackie Leven, Tom Petty, Marianne Faithful, Wilko Johnson og sikkert flere til. Albumet Sverige avsluttes med en resiterende hyllest til Garth Hudson i The Band, og da snakker vi fort det beste bandet i himmelen. Om du lurer på hva som er forbindelsen med Sverige, så er det bare å høre selv. «Honeyboy Hudson og meg, Mjölby, Januar» er min største favoritt på albumet. Herlig lydbilde. Så sitter jeg og lurer på hvilken annen låt den minner meg litt om, hva den kan være inspirert av. Også det forblir en uløst gåte. Foreløpig, jeg gir meg ikke. Jeg trekker gjerne også fram de tilsynelatende lite svenskinspirerte «Døgnflua», skrevet av Levi sammen med Kari Grinden Lilleseth, og «Kommer du til meg?»
Nydelig albumomslag. Det fysiske albumet er en fryd for øyet. Her får du et eget hefte med en novelle, tekster, bilder og tegninger. På omslaget får du en beskrivelse av bakgrunnen for albumet. Utvilsomt et fint og forseggjort produkt og eksempel til etterfølgelse.
Jeg drømmer igjen om Sverige. Jeg ser at noen har vært framme med toppkarakterene. Ja, tekstene og melodiene er blant de beste vi har fått fra denne særpregede gjengen. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen om Sverige tilbake. Det bør være skussmål godt nok fra en som sjelden tar frem terningkastene. Levis far – eller var det én av Levis romanfigurer – hoppet på ski, og Levi er glad i hoppmetaforer. Om skihopperen Torgeir Brandtzæg, Guy Clark, Hank Williams eller selveste Jesus sa det best – for å være litt kryptisk – er ikke så viktig. Men på dette albumet hopper gjengen langt og står med et flott nedslag.
Gubberock 