Gubberock tar for seg to ytterpunkter når de to norske favorittalbumene så langt i år presenteres. Det rolige og meditative og til tider ganske bråkete og herlig rock!
Joe Harvey-Whyte & Geir Sundstøl: Langeleik (album 2026)
Denne lørdags morgenen ble det Langeleik med Joe Harvey-Whyte og Geir Sundstøl godt blandet med spraking fra peisen. Det er fortsatt iskaldt ute, så reisen de to herrer tar rundt i Norges land, tar jeg fra sofakroken med nytraktet kaffe. For meg er dette morgen- eller kveldsmusikk. Det er musikk å meditere til, la tankene fare til. Og rett og slett nyte.
Geir Sundstøl er kjent som en av Norges fremste multinstrumentalister og produsenter som ikke minst er fremragende på pedal steel. På albumet Langeleik spiller han sammen med en annen pedal steel-gitarist, nemlig den London-baserte Joe Harvey White. De fant hverandre tilbake i 2016 da Sundstøl albumdebuterte med Furulund. I august 2024 møttes de, spilte litt sammen og etter fem dager hadde de plutselig et album. Sundstøl lot sitt sedvanlige fokus på detaljer og fulgte joe Harvey-Whytes spontane oppskrift.
I tillegg til gitarer brakte Sundstøl inn orgel, synther, trommemaskiner, gjestemusikere og feltopptak. Og så bidrar altså jeg med peisknitring. Dette er et instrumentalalbum, jeg har derfor få tekstlige knagger å henge min omtale på. Midtveis får vi imidlertid et opptak Geir hadde liggende med poeten Ivar Orvedal: ”Sangen som berre så vidt unngjekk å bøi høyrd“ på «Rørvikelva».
Låttitlene gir hint om hvor musikerne har vært mentalt da de har laget musikken: Otra, Tana, Rørvikelva. Der elevene møtes. Titlene kan gi deg bilder i hodet, og kanskje sende deg i tankene dit Harvey-Whyte og Sundstøl var da de laget musikken. Du hører vannet på «Bleikstranda».
Eller du kan la titlene, Norge og verden fare for en stund og bare nyte musikken en drøy halvtime. Vel, for meg ble det to halvtimer denne morgenen. For meg er ikke Langeleik en samling låter. Det er én låt som beveger seg i ulike retninger. Dette er likevel et rikt album, et album man ikke blir ferdig med så lett.
Ulike klanger, stemninger. Ulike tanker i hodet. Ulike innfallsvinkler for å la tankene forsvinne.
Vakkert.
Tore Sollien: Ute på rømmen (album 2026)
”Hallo, hvordan går det?“
Mange av Gubberocks lesere husker ham som John Ross, det unge talentet fra Fredrikstad som spiller americana med sterke likhetstrekk med storheter som Bob Dylan og Jerry Leger. Nå tar Tore Ragnar Sollien fram sitt eget navn og gir oss heidundrende og rett fram rock på norsk. Det er nå fristende å sammenlikne Tore Sollien med Villskudd, en gruppe unge musikere fra Innlandet som ga oss et av årets beste album i 2024. Fandeninvolskheten, tekstene og musikken. Snakker vi et av årets beste norske rockalbum?
Vi kjenner igjen musikerne fra John Ross. Tore selv spiller på ulike gitarer, orgel og munnspill. Johannes Bjørnli avleverer gitarsoloer av en annen verden, og Victor Strand og Leif Bråten holder det hele i tømme, eller enda bedre; slipper tømmene med trommer og bass. Sistnevnte står også bak teknikken.
Det braker løs med «Lenket mann», en tekst som handler om utfordringene som oppstår om man ikke klarer å temme sine mørke sider. Sollien har ikke glemt sin Dylan, og plasserer elegant en liten Dylan-referanse i teksten. Stemmen til Ross er nesten ikke til å kjenne igjen fra John Ross-albumene. Her er det det rå og upolerte som gjelder. Eller det slentrende som i «Enda en gang». Det er nemlig ikke bare stå-på rock her.
Jeg kunne trukket fram alle de åtte sangene på dette halvtimes lange albumet. Gode tekster, iørefallende melodier, energisk. Og gitarene. Gitarene! Dette må bare høres. Skrik med til herlige «Hallo, hvordan går det?».
Kanskje er ikke dette banebrytende. Det må det vel ikke alltid være. Det er bare å si gratulerer til Tore Sollien og musikerne. Jeg gjør det kort denne gangen, men albumet er godt! Mer enn det. Jeg spår at dette blir et av årets beste norske album. Kommer et større gjennombrudd snart?
Gubberock 