På konsert med The Dream Syndicate, John Dee i Oslo, onsdag 11. februar 2026.
The Dream Syndicate med Steve Wynn i spissen ga virkelig alt denne kvelden. De fleste hadde nok kastet inn håndkleet om man var så redusert som Wynn. Stemmen var preget av halsbetennelse eller noe lignende, men Steve ga alt i to timer! Man får forsøke å overvinne begrensningene, sa Wynn. Og jeg tror vi alle er glade og imponert over innsatsen til Wynn og bandet.
Første del av konserten var viet nyere og litt variable låter, men bandet fikk vist hva de var gode for. Da Dream Syndicate var ferdig med å varme opp for seg selv som Wynn sa, kom de ut og gjorde alle sangene på et av åttitallets aller beste album, The Medicine Show.
Åttitallet. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som The Days of Wine And Roses (1982), The Medicine Show (1984) og Out Of The Grey (1986). Opp mot best av dem alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte Ghost Stories. I 2012 gjorde de comeback, og de senere årene har de også gitt ut flere nye album, som vi altså innledningsvis fikk smakebiter fra.
Jeg ble introdusert for bandet gjennom den rå EP-en This Is Not The New Dream Syndicate album…Live (1984), en EP som hadde herlige versjoner av sanger som ble gitt ut på Medicine Show. Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: Live At Raji’s (1989). I 1990 opplevde jeg Steve Wynn live for første gang live, på Studentersamfunnet i Trondheim der han turnerte med sitt første soloalbum, det flotte Kerosene Man. Mener også at jeg før konserten hørte et intervju med han der han snakket om hvor viktig det var med dynamikk i fremførelsen av låtene; rolige partier for så å gi gass. Det elementet manglet litt i går, særlig i første settet.
Samspilt band. Tre tidlige medlemmer pluss utrolige Jason Victor på gitar og omtrent like utrolige Chris Cacavas, kjent fra jevngamle Green On Red, på keyboard var med. Og altså Steve Wynn på gitar og vokal, Mark Walton på bass og Dennis Duck på trommer.
Låtene vi fikk servert i andre sett tilhører toppen av kransekaka. «Bullet With My Name On It», «Burn», «Merrittville», «John Coltrane Stereo Blues i en ypperlig versjon og til slutt «Boston» som ekstranummer. Han gjør ikke tabben å ikke spille den låten flere ganger. Blant publikum fant man både avgåtte direktører, forfattere/musikere og en bråte med tidligere og nåværende musikkjournalister. Noen av dem skryter av en konsert i Oslo i 1984 eller deromkring som den ultimate The Dream Syndicate-konserten. Dem om det – for meg står en konsert på Rockefeller for 8-9 år siden høyt!
Noen inkludert ham selv sier Steve Wynn i går minnet om Bob Dylan og Tom Waits. Med all respekt for Wynn, det er å diskreditere Dylan og Waits som vokalister. Og Steve Wynn når han er i bedre form. Men for noen låter, for ett band, og for en innsats fra småsyke Wynn!
Enkelte passasjer i omtalen er fra en tidligere artikkel.
Gubberock 