Lucinda Williams: World’s Gone Wrong (album 2026)
Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams’ nye album World’s Gone Wrong handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA.
When I Look At The World. Lucinda Williams har sett på verden før. Hennes Good Souls Better Angels fra 2020 var til dels et kraftig angrep på Donald Trump og det han står for ikledd et lydbilde sterkt inspirert av Neil Young & Crazy Horse sitt album Ragged Glory, hvilket betyr rufsete og til dels et tungt og fyldig lydbilde. Samme år fikk Lucinda hjerneslag, og etter opptrening vendte hun tilbake med ny musikk og konserter. Hun har gitt ut flere coveralbum med artister hun setter pris på i serien Lu’s Jukebox, me det har nå gått nesten tre år siden hennes forrige album med eget materiale, Stories From A Rock N Roll Heart, et fint, men musikalsk lettere album, som var mer fokusert på hennes egen historie og personer i hennes egen omgangskrets.
Åpenhet og råskap. På samme tid som Stories From A Rock N Roll Heart ble gitt ut kunne man lese hennes selvbiografiske bok Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You. Lucinda er kanskje den av mine favorittartister jeg visste minst om sett i forhold til hvor mye jeg har spilt musikken hennes. Hennes ømhet, åpenhet og hennes råskap fascinerer, også i denne boka. Ikke minst fordi hun åpner om om deler av livet hun ikke har villet åpne opp om før, utenom gjennom sangene.
Nå er Lucinda tilbake med full tyngde, og Worlds’ Gone Wrong er et album som har mye til felles med det hardtslående Good Souls Better Angels. Noen kaller dette amerikana, det synes jeg er å strekke en overbefolket sjanger vel langt. Hva er galt med blues og rock? Sangene er stort sett skrevet i samarbeid med ektemannen Tom Overby og Doug Pattibone, og Overby og den gamle samarbeidspartneren Ray Kennedy har produsert albumet. Med unntak av et par sanger er dette et sint og mørkt album der Lucinda har sett på verden og overhodet ikke liker det hun ser. Samtidig er albumet en kraftig kur mot apati. Vi kan ikke stille oss likegyldige til det som skjer.
Bob Dylan og Neil Young. Selv om sangene er rundt et år gamle, har de ikke gått ut på dato. Om musikken er inspirert av Neil Youngs rufsete hjørne, forstår jeg Lucinda dithen at tekstene har røtter i Bob Dylans politiske sanger på første halvdel av 1960-årene. Dylan skrev da både universelle tekster som «Blowin’ In The Wind» eller han laget noe universelt ut av konkrete hendelser som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll». Og skal man tro et intervju Lucinda nylig gjorde for musikkmagasinet Uncut er det særlig tekstene Tom Overby setter sitt preg på.
Mavis Staples og Norah Jones. Jeg liker Lucinda aller best når skjøre ballader går hånd i hånd med tøffere rockere. Her får nok rockerne dominere. Men det er rom for andre instrumenter enn elektriske på sanger som den fine og mer personlige «Low Life». «So Much Trouble In The World» har også et noe annerledes lydbilde og er skrevet av Bob Marley. Tematikken passer perfekt inn på albumet, og vokalen til Mavis Staples står godt til Lucindas. På avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» bidrar Norah Jones på vokal. Det er ikke nok til å redde låten fra å være blant albumets svakeste. Lucindas stemme, kanskje påvirket av sykdom, er blitt mer slurvete med årene, det gjør stort sett lite, men her fungerer det dårlig i tospann med Jones.
Lucinda gjør en forskjell. Uansett. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. Første side av albumet er bedre enn første, men særlig «Punchline» stiller spørsmålet om det ondes problem på en original måte: Så mye vakkert, men glemte Gud å sette prikken over i-en til slutt?
På det beste får sinnet til Lucinda utløp gjennom gode sanger, rå vokal, og tekster og litt skrikende gitarer fra Doug Pettibone og Mark Ford og herjende orgel fra Rob Burger. Lucinda selv må stort sett la gitaren ligge etter hjerneslaget.
Nå som Neil Young har avlyst sommerens Europa-turné hadde det vært en god idé om Lucinda, Neil og Bruce Springsteen slo seg sammen. Om de ikke redder verden, ville stemmene kunne høres og gjøre en forskjell. De gjør allerede en forskjell.
For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.
Gubberock 