A Change Is Gonna Come. Del 3 avsluttet ved med Bob Dylans Rolling Thunder Revue i 1975 og 1976. Vi er nå kommet til 1978. Dylan skulle igjen forvandles, og denne gangen det man i karismatiske, kristine kretser ofte kaller bli født på ny. I 1978 dro Bob Dylan igjen ut på turné. Turneen startet i Japan og konsertene der er dokumentert på albumet At Budokan og for få år siden på The Complete Budokan. Les mer om den her.
Konsertene i 1978 hadde mange av Dylans største hits, men i ganske annerledes arrangementer enn på studioalbumene. Men om noen er i tvil: lett gjenkjennelige. Inntrykket mitt er at Bob Dylan At Budokan har fått sin oppreisning de siste årene. Låtene fremføres som reggae, storslagen rock – og, ja, gospel. The Complete Budokan har én låt fra albumet Street-Legal som ble gitt ut samme år, nemlig fine «Love In Vain», men det er nok andre låter som er enda bedre og som bringer sterkere varsel om den totale forvandlingen. «Sẽnor» er rett og slett én av Dylans aller flotteste låter:
”Tell me where we are heading, Lincoln County Road or Armageddon“
Albumet har én låt til i samme kategori. Den lange «Changing Of The Guards» har ingen begynnelse og ingen slutt. Den fades inn og ut, og er nesten som en evighet i seg selv. Var «Changing Of The Guards» og Street-Legal (1978) et forvarsel om en nært forestående omvending til en slags karismatisk kristendom? Bibelbildene hadde alltid vært der, men gikk sanger om vaktskifte, djevelen og spørsmål om vi er på vei mot Armageddon videre? Dylan så på seg selv, livet han hadde levd og endret kursen. Og musikken hadde tydelig gospelpreg med koring fra Helena Springs, Jo Ann Harris og Carolyn Dennis. Det var vaktskifte på flere fronter. Dylan var nå endelig skilt fra Sara, og hadde elskerinner blant kordamene, Carolyn Dennis skulle han senere bli gift og skilt fra.
Trouble No More, The Bootleg Series Vol. 13/ 1979–1981 (utgitt i 2017)
På Slow Train Coming året etter er tekstene klarere, mindre kryptiske og mindre åpne for tolkning. Sliten etter skilsmisse og turné skal on Dylan ha fått en bokstavelig omvendelse der han skal ha følt Guds nærvær sterkt. Gjennom sin daværende kjæreste blir han med i Vineyard Christian Fellowship. Mange hadde på nytt vanskelig for å svelge hans kursendring, heller ikke musikerne tok alt inn over seg. Men han fikk med seg T Bone Burnett på laget. Slow Train Coming har noe av Dylans aller beste og mest engasjerte vokalinnsats til dags dato. Og over halvparten av sangene er gode. Selv om jeg ikke er så begeistret for de første sangene på albumets andre halvdel er jo tittellåten, «Precious Angel», «I Believe In You» og «When He Returns» strålende. Tekstene varierer mellom å være jublende til å være dommedagsprofetiske. Det kan være vanskelig å ta inn over seg strofer som «They will pray God to kill them, and they won’t be able to die». Godt formulert, men for drøyt for min smak.
Saved (1980) ble gitt ut året etter, og er nok en mer gjennomført positiv plate. Men også svakere. Sanger som «Convenant Woman» og «In The Garden» har utvilsomt kvaliteter, og de åpenbarer seg i større grad på liveversjonene på bootleg-volumet vi snart skal komme til enn på Saved.
Shot of Love (1981) er det siste albumet i det som betraktes som Bob Dylans gospeltrippel. Det kristne budskapet er imidlertid trappet ned og vil av mange oppfattes som mindre påtrengende, selv om det fortsatt gjennomsyrer mange av sangene. Også dette albumet har gode låter som «Lenny Bruce» og «Property Of Jesus», og ikke minst den innadvendte og strålende «Every Grain Of Sand».
I 2017 fikk vi en boks i Bob Dylans bootleg-serie som evner å kaste nytt lys over Bob Dylans-gospelperiode. Jeg gikk for en versjon med hele 8 CD-er og én bonus-DVD, så her er det mye å sette seg inn i.
Trouble No More viser at musikerne og Bob Dylan evnet å skape noe nytt, livskraftig, engasjerende. Som før danner egentlig bare et utgangspunkt for de til dels mye bedre liveversjonene. I boksen er det en rekke sanger som aldri tidligere var offisielt gitt ut. Sangene og versjonene blir satt inn i en sammenheng, og viser at mange av dem er spekket med bibelreferanser. Boksen har CD-er både med outtakes og livefremføringer. De to første CD-ene tar for seg livefremføringer i hele perioden 1979–1981, to CD-er har studiorariterer, så følger to CD-er med en «Best Of Toronto 1980». Jeg liker best de to siste CD-ene med «Live In Toronto 1981». Her får vi sanger fra gospelperioden som har overlevd i livefotmatet, ispedd gode versjoner av gamle klassikere. De eldre sangene får et litt alternativt liv samtidig som de nye sangene ikke blir fullt så utmattende i denne settingen.
Som en bonus-CD får vi livefremføringer med Bob og en slags predikant mellom låtene. En fin dokumentasjon på hva Bob Dylan faktisk var på denne tiden, men DVD-en roper ikke etter å bli tatt fram igjem!
Hva skal vi samlet si om denne boksen? Musikken varierer mellom det engasjerte og det heseblesende. Selv liker jeg ofte de litt neddempende sangene der kordamene ikke tar altfor mye plass. Som dokumentasjon på en viktig periode i Bobs liv og virke er boksen mer enn solid, og den kaster nytt liv og gir god innsikt i perioden. Terningkast 5.
Springtime In New York, The Bootleg Series Vol. 16/ 1980–1985 (utgitt i 2021)
Bakgrunn. Utover på 1980-tallet tonet Bob Dylan ned gospelpreget, men det var fortsatt tilstedeværende. Som vi skal se ga han ut det solide albumet Infidels i 1993. Empire Burlesque fra 1985 har en rekke gode sanger. Kocked Out Loaded fra 1986 har også en killer av en sang, «Brownsville Girl». Alle disse platene kunne vært enda noen hakk bedre sett med nåtidens øyne om man hadde tatt bedre valg. Real Live ble gitt ut i 1984.
En omarbeidet «Tangled Up In Blue» sitter ikke helt hos meg, men dette er nok et eksempel på at Dylan-fans ofte har delte meninger. Ellers er det mange alternative og fine versjoner i samarbeid med folk som Carlos Santana og Mick Taylor. Flere annerledes versjoner av sanger fra «Infidels», og to av hans eldre, beste og mest fleksible sanger «Highway 61 Revisited» og «Ballad Of A Thin Man» sitter bra.
Vol. 1-3. Jeg kjøpte Bob Dylans Bootleg Series Vol. 1–3 i begynnelsen av 1990-årene omtrent da den ble gitt ut. Jeg hadde på ingen måte oversikt over alle Dylans utgivelser– jeg har det knapt enda. Men flere av låtene var mye bedre enn de jeg så langt hadde hørt med Dylan. Særlig likte jeg Vol 3. Åttitallet lød overraskende friskt, ja jeg syntes låter som «Something Gotten Hold Of My Heart», «Angelina», «When The Night Comes Falling From The Sky», «Tell Me» og «Blind Willie McTell» fra tidlig 1980-tall var mye bedre enn dem man fant på de originale platene. Vol. 16 graver dypere i innspillingene fra 1980–1985.
Springtime In New York. Den første CD-en på Springtime In New York er stort sett fra øvinger rundt 1980. Vi får en rekke coverlåter samt et par klassiske Dylan-låter som «Senõr» og «To Ramona». En artig kuriositet er versjonen av Dr. Hooks «A Couple More Years». Disk 2 består av outtakes fra «Shot Of Love», flere låter jeg ikke har hørt før og som bidrar til at dette er av de mest interessante diskene i boksen. Så må jeg trekke frem versjonen av «Angelina», annerledes enn på Vol. 1–3, men minst like nydelig. Tenk å utelate en slik låt fra albumet «Shot Of Love».
Blind Willie McTell! Disk 3 og disk 4 kretser rundt Infidels fra 1983. Albumet i seg selv er jo flott. Det har seks sterke låter og to låter der både tekst og musikk fremstår som nokså håpløse i mine ører: «Union Sundow» og «Neighborhood Bully». Den ene fremsnakker økonomisk proteksjonisme, den andre har en noe unyansert holdning til Israel og Israels naboer. Begge disse låtene finnes på denne boksen i mer musikalsk sympatiske versjoner enn på originalplata uten at de klarer å bli høydepunkter på denne boksen. Men ellers er det uttalige høydepunkter fra «Infidels»-innspillingene her. Noen låter kommer i annerledes og minst like gode versjoner som på albumet. Hør bare den mer nakne «Jokerman» eller de to versjonene av «Don’t Fall Apart On Me Tonight». Men minst like interessant er det med alle låtene som ble droppet fra albumet, men som kunne løftet det opp blant de aller ypperste av Dylans albumutgivelser. «Blind Willie McTell» er kanskje den Dylan- låten jeg setter aller høyest av samtlige. «Tell Me», «Something’s Gotten Hold Of My Heart», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride» er andre utelatte favoritter, som kommer i glimrende versjoner på denne boksen.
Likte ikke lyden av 80-tallsmusikken. Bob Dylan har uttalt at han ikke likte lyden av musikk på åttitallet, hverken sin egen eller andres. Ett av av hans mindre anerkjente album, «Empire Burlesque» (1985), presenteres i boksens femte disk. Disken er en god påminnelse om at det finnes gode låter også på dette albumet, særlig når noe av staffasjen tas bort. «Dark Eyes», «New Danesville Girl»/«Brownsville Girl», «I’ll Remember You», «Emotionally Yours», «Seeing The Real You At Last» og «Tight Connection To My Heart» er alle solide. Som Dylan synger på «Danesville Girl»! Men best er «When The Night Comes Falling From The Sky». Vi får dem i to flotte versjoner med blant annet bidrag fra Little Steven og Roy Bittan i The E Street Band, versjoner som likevel ikke matcher den himmelstormende versjonen på Vol. 1–3.
Alternativ rute. Noe av det fine med denne Bootlegs-serien er å bla i boka som følger med, høre sangene, og få et litt nytt og alternativt perspektiv på Dylans enorme karriere. The Bootleg Series er for mange blitt den parallelle ruten til Dylans originale albumutgivelser. Så lenge Dylan kompromissløst og av uforståelige årsaker opprinnelig ofte har skrotet ikke bare de beste versjonene, men også flere av de beste låtene, blir disse utgivelsene alltid interessante.
Alt her er ikke gull, men det trenger det heller ikke være når mye av poenget er å kaste lys over Bob Dylans virke. En god firer, Vol. 1–3 er for mange tilstrekkelig for denne perioden!
(Omtalen av Springtime In New York er litt bearbeidet fra tidligere publisert versjon)
Gubberock 