I del 2 forlot vi Bob Dylan og hans bootlegserie med innspillinger fra Self Portrait og New Morning i Another Self Portrait. Dylan skulle snart prøve seg som skuespiller i Sam Peckinpah-filmen Pat Garrett & Billy The Kid. Dylan lagde soundrack til filmen og fikk også en stor hit med «Knockin’ On Heaven’s Door» i 1973. Samme år ble også Dylan (Fool Such As I) gitt ut. Dette var en samling med outtakes fra Self Portrait og New Morning. Den lite minneverdige samlingen ble satt sammen av Colombia Records i forbindelse med Dylans kortvarige overgang til Asylum.
I 1973 ble også Planet Waves innspilt. Dette ble det enste studioalbumet spilt inn sammen med The Band for utgivelse, om vi da ser bort fra The Basement Tapes, som heller ikke var offisielt utgitt da. jeg skal ikke påstå at Planet Waves (1974) er av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike Bob Dylan-platene. Jeg skal heller ikke påstå at tekstene holder Nobelprisnivå og er på Dylans mest kryptiske og subtile. Det som likevel er et uomtvistelig faktum er at dette er av de albumene med Bob Dylan jeg setter aller høyest. Lydbildet, melodiene og energien er helt etter min smak.
Planet Waves skal ha blitt innspilt fordi Bob Dylan & The Band trengte et album i ryggen foran den forestående turnéen i USA. Dette var Dylans første turné siden 1966 da Dylan også hadde med seg guttene i The Band, da The Hawks. På den legendariske 1966-turnéen var The Hawks nokså ukjente, nå var de blitt store som The Band. 1974-turneen med store stadion-konserter ble etter hvert en slitsom affære. Det forhindrer dog ikke at albumet fra turnéen, Before The Flood, for meg lenge har vært en livefavoritt med Dylan. Albumet viste en nervøs og hektisk Dylan som leverte strålende versjoner av sanger som «Like A Rolling Stone», «Highway 61 Revisited» og «The Ballad Of A Thin Man» mot slutten av turnéen. Albumet hadde også flotte versjoner av noen av The Bands beste sanger. Turnéen er foreløpig ikke dekket i The Bootleg Series, men i 2024 kom en samling der en over 27 CD-er kan følge utviklingen i hvordan Dylan framførte sine sanger. Det er ikke en samling man spiller gjennom mange ganger, men plukker man tre-fire av CD-ene på forskjellige tidspunkt i turnéen, får man et fascinerende innblikk i de ulike livene mange av disse sangene kan leve. De tre nevnte sangene for eksempel. Mystiske i noen versjoner, heseblesende i andre. Les mer om denne boksen her.
More Blood, More Tracks, The Bootleg Series Vol. 14 (innspillinger fra 1974, utgitt i 2018)
Mye blod på sporene. Albumet Blood On The Tracks ble utgitt på nyåret 1975, og er utvilsomt et av Bob Dylans aller beste album. Mange både mente og mener det er minst hans beste siden Blonde On Blonde (1966) og en utvilsom karrieretopp. Dylan hadde igjen redefinert seg selv musikalsk og kanskje også i tekstene. Ekteskapet med Sara gikk mot slutten, og mange har tolket sangene inn i den konteksten. Albumet har forsonende sanger som «If You See Her Say Hello», og mer hatske sanger som «Idiot Wind» kan tolkes som både selvrefleksjon og kritikk av partner og presse. Men Dylan ville ikke vært Dylan om ikke sangene kunne tolkes inn i en bredere sammenheng enn eget privatliv. Historiefortellingen på åpningslåten «Tangled Up In Blue» og «Lily, Rosemary & Jack Of Heart» er helt uovertruffen.
The Bootleg Series vol. 1–3 hadde gitt oss smakebiter fra versjoner av sanger på «Blood On The Tracks» som ikke ble med på det endelige albumet. Deluxe-versjonen av Vol. 14 i bootleg-serien gir oss hele historien. Synes du seks CD-er om de tre albumene som ble gitt ut i 1965 og 1966 var i overkant mye, bør du definitivt få blod på tann nå. Seks CD-er om ett album er mye. Veldig mye.
Deluxe-versjonen gir oss alle tilgjengelige versjoner fra begynnelsen i New York 16. september 1974 til siste innspillingsdag 30. desember 1974. Boksen inneholder flotte bilder og gode beskrivelser av de ulike innspillingsdagene. Nesten alle innspillinger i boksen er fra New York 16. –19. september og har Dylan solo, Dylan med bassist Tony Brown og Dylan med band. Basert på disse innspillingene forelå det et endelig produkt klar for utgivelse. Dylan ombestemte seg, samlet et lokalt band i Minneapolis, og spilte inn fem av låtene på nytt i romjula 1974. Boksen har kun fem innspillinger fra disse dagene, og alle fem er slik de til slutt ble på Blood On The Tracks. De fem sangene på albumet som er fra disse dagene er «Idiot Wind», «You’re A Big Girl Now», «Tangled Up In Blue», «Lily, Rosemary and the Jack Of Hearts» og «If You See Her, Say Hello». Jeg synes Dylan gjorde rett. De nye versjonene løfter albumet. Men noen av dem får en annen mening. Soloinnspillingene av «Tangled Up In Blue» og «Idiot Wind» fremstår mer selvsentrerte og oppgitte, på albumet har de en annen mer utadvendt gnist og nerve. Tekstene er også omarbeidet, blant annet med nye perspektiver og alternative fortellerstemmer (bruken av personlige pronomener: han, jeg, du, hun). Bandet fra New York-innspillingene var naturlig nok skuffet, og historien kan du lese om i boksen.
Øvrige sanger som endte opp på Blood On The Tracks er dermed fra september-innspillingene: «Buckets Of Rain», «Shelter From The Storm», «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go», «Simple Twist Of Fate» og «Meet Me In The Morning». Disse sangene er mer sparsomt instrumentert, ofte bare med Dylan og Tony Brown på bass.
September-innspillingene viser hvordan låtene utvikler seg, hvordan Dylan alene eller med band strever med å få sangene dit han vil med tempo, instrumentering – gi dem den riktige følelsen. Underveis i prosessen skapes det magi, innimellom. Knapper fra Dylans kofte som slår mot gitarkassa, men ingen vil avbryte ham. Du kan høre 9 opptak av «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go» etter hverandre i tillegg til et par til et annet sted i boksen. Dette og nesten tilsvarende eksempler gjør dette til den kanskje aller mest nerdete utgivelsen så langt i bootleg-serien.
Den gjennomsnittlige Dylan-fan vil nok ha størst glede av dobbelt-LP-en eller lignende utgivelser med høydepunkter fra soloinnspillingene med og uten bass fra Tony Brown. Denne versjonen har alle låtene som er med på originalen. Rekkefølgen er imidlertid ikke den samme, og vi får også fine «Up To Me», en sang som til slutt ikke ble med på Blood On The Tracks. Veldig fint!
Som vanlig er karaktersetting vanskelig og subjektivt. Det kan være så mye forskjellig man er ute etter: Deluxe-versjonen er nesten alt man kan be om, noe som fort blir litt mye for mange: karakter 4. Min LP-utgave er en god og sammenhengende lytteopplevelse: En sterk 5-er.
Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue, The Bootleg Series Vol. 5 (utgitt 2002)
”Isis, oh, Isis, you mystical child//What drives me to you is what drives me insane// still can remember the way that you smiled// On the fifth day of May in the drizzlin’ rain“.
Som Dylan synger på konsertene i 1975! Han er fantastisk å se på når han snerrer ut ordene. Så er det eneste svakhet ved Vol. 5 av bootlegserien: Vi hører musikken, men vi ser ikke hvordan den blir framført. Det må ha vært en ekstra stor en stor del av opplevelsen av konsertene i 1975.
To the valley below. Bob Dylan hvilte ikke lenge på laurbærene. Han dro igjen ut på turné. Han hadde mildt sagt ambivalente følelser overfor den gigantomien på 1974-turnéen, så nå var tiden kommet for å redefinere seg som sceneartist. Han bestemte seg for å lage et slags omreisende karneval som spilte ulike små steder i Nord-Amerika på kort varsel. I bandet var blant andre T Bone Burnett, David Mansfield, Bobby Neuwirth, Steven Soles og Mick Ronson faste musikere, men ulike gjester kom og gikk, Joan Baez, Patti Smith, Allen Ginsberg, Ramblin’ Jack Elliott, Joni Mitchell og Roger McQuinn. Med flere. Den sigøynerske fela til Scarlet Riviera var helt sentral for lydbildet – hun besøkte Oslo for et par år siden, forresten. På turnéen hadde Dylan på seg maske, eller snarere maling i ansiktet. Det er lettere å fortelle sannheten når man har en maske å skjule seg bak, fortalte Dylan. Kanskje også derfor han skiftet navn til Bob Dylan.
Helt nye låter som «Sara», Hurricane», «One More Coffee» og «Isis» ble fremført på turnéen. Disse ble utgitt på studioalbumet Desire i januar 1976. Desire er preget av at Rivieras fiolin, Emmylou Harris’ backingvokal og Dylans tekstsamarbeid med Jaques Levy. Albumet har en helt særegen stemning som gjør det til noe helt spesielt.
Livealbumet Hard Rain ble spilt inn og gitt ut i 1976 og er fra slutten av denne turnéen, etter utgivelsen av Desire. Her begynner Dylan å bli sliten, han synger litt som i 1974. Meningene om albumet er delte. Jeg elsker de bitende versjonene av sanger som for eksempel «Idiot Wind», «Maggie’s Farm» og «Stuck Inside of Mobile With The Memphis Blues Again».
Men det er Live 1975 som er utgangspunktet for denne omtalen. Her får du nesten bare sanger du ikke får på Hard Rain. Seks av sangene er fra Desire, og to og fire av dem kommer i rekkefølge. Glimrende! Jeg var ikke så glad i «Isis» tidligere. Men å høre den lurvete og intense sangen live – helst med bilder– har gjort noe med mitt forhold til den sangen. «Hurricane» er en lang og god historie om bokseren Rubin Carter – som – muligens feilaktig – ble dømt for drap. «Sara» er den endelige (?) avskjeden med kona og «Sad Eyed Lady Of The Lowlands». «One More Cup Of Coffee» tar sigøynermusikk-inspirasjonen inn i teksten. Den skal handle om en familie med omreisende, og om mannen som må forlate henne. Også «Oh, Sister» og «Romance Of Durango» er fra Desire. Dette er seks nøkkelsanger på første del av Rolling Thunder Revue-turnéen.
Ellers synes jeg de elektriske versjonene av «A Hard Rain’s A Gonna Fall» og «The Lonesome Death Of Hattie Carroll» er annerledes enn jeg er vant til å høre dem, og slår, nettopp, hardt og godt. Som så ofte før er jeg mer begeistret for Dylan eklektisk med band enn de akustiske versjonene.
Turnéen er også dokumentert i Sam Sheperds film Renaldo & Clara av Sam Shepard. Den har jeg ikke sett. I 2019 kunne vi se Martin Scorseses film som tok utgangspunkt i denne turnéen. Jeg har sett den på nytt nå. Scorsese bruker klipp fra Sheperds film, nye intervjuer med blant annet Dylan selv samt noe fiksjon som gjør det litt vanskelig å vite hva som skjedde og hva som er sjangerlek. Blant annet er det intervju med en fiktiv regissør og en Sharon Stone som gir seg ut for å ha vært en del av det hele. Sannsynligvis gjør Scorsese og Dylan et forsøk på skissere at myter og fakta har en tendens til å gli over i hverandre, og hvem vet hva som egentlig skjedde? Poeten Allen Ginsberg utgjør en stor del av filmen. Han ville gjerne lage musikk, men han var poet og ingen låtskriver, forteller Dylan. Etter hvert får han mindre og mindre plass i forestillingene, og forsvinner deretter ut ettersom andre artister kommer til. Det er flere teorier om hvorfor turnéen ble kalt Rolling Thunder. I filmen peker Dylan på indianerhøvdingen med samme navn. Fantastisk film, som kunne vært enda bedre om den lot være å spille et spill med oss.
Klippene fra konsertene i filmen er uansett ekte nok, og det er veldig fascinerende å se Dylan og band i aksjon, svært påskrudde, men avslappet på samme tidspunkt. Som soundtrack til Martin Scorseses film ble det i 2019 også gitt ut en boks med 14 CD-er hvorav 10 dekker fem konserter, og fire er øvinger og liveopptak med svakere lyd. Samlet er det igjen selvsagt mye å gape over, men du får mer innblikk i hvor løssluppent det hele er enn selve bootleg-utgivelsen. Kanskje.
Og de fem konsertene er nokså fantastiske, og det er mer enn nyanseforskjeller mellom noen av versjonene. Noen ganger er fela råere, noen ganger mer følsom og får mer plass. Men et lite hjertesukk: Kunne man ikke heller laget en utgivelse med akkurat de låtene som vises i filmen, og så supplert med sanger og versjoner som skiller seg fra utgivelsen i bootleg-serien? Denne gangen hørte jeg de tre første og den siste CD-en og noe mer innimellom, men ikke alt. Så kan jeg jo tilføye at produsentene av bootlegvolumet Live 1975 mente at de simpelthen hadde valgt de beste opptakene, og at settene var såpass like at dette burde være tilstrekkelig.
Karakter: Jeg gir terningkast 5 til Vol 5. i bootleg-serien. Jeg trekker mest fordi turnéen fortjener å bli sett med levende bilder. Bob Dylan samlet og alt som er dokumentert av den i 1975 og 1976 står samlet til terningkast 6 i Dylans karriere. For noen år!
Gubberock 