Vol.12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt 2015)
Vol. 4: Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert (utgitt 1998)
Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack (utgitt 2005)
Vol. 11: 1967. The Complete Basement Tapes/Raw (utgitt 2014)
Vol. 15: 1967–1969, Travelin’ Thru (utgitt 2019)
Vol. 10: 1969–1971, Another Self Portrait (utgitt 2013)
Også omtalt: No Direction Home – A Martin Scorsese Picture (utgitt 2005)
Bob Dylans Bootleg Series er en offisiell serie med tidligere uutgitte opptak, sjeldne låter, alternative versjoner og konsertopptak fra Dylans arkiver. Serien startet i 1991, og det var en utgivelse i serien senest i høst. Mange av låtene og versjonene du finner i serien, overgår deler av materialet som ble ordinært utgitt.
Jeg har ambisjon om å gå gjennom Bob Dylans Bootleg Series i rekkefølge etter hvilken periode utgivelsene dekker. Dette er et prosjekt som kanskje vil ta sin tid da Dylans utgivelser er omfattende, og jeg skal prøve å unngå lyttetretthet. Selv om utgangspunktet er bootleg-serien, vil jeg samtidig ta fram de ordinære studioalbumene. Dette har likevel ikke som ambisjon å være dypdykk i Bob Dylans enorme produksjon, men heller gi en viss oversikt over deler av den.
Første del av karrieren fram til og med 1964 anser jeg som dekket av omtalen som tok utgangspunkt i den nye boksen Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963, men som ga også en kort oppsummering av de øvrige volumene med musikk fra denne tida. Se denne artikkelen for Vol. 1–3 som dekker hele Dylans karriere fram til 1991. I den omtalen finner du også litt om ulike kriterier man kan tenke seg å vurdere utgivelsene etter.
Denne gangen dekker jeg i hovedsak perioden 1965–1971.
Vol.12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt 2015)
«They’re all protest songs. Oh, come on». Årene 1965 og 1966 er kanskje de beste og mest grensesprengende i hele Bob Dylans karriere. Han la bak seg perioden som politisk folksanger, og og ble en foregangsmann innenfor rocken. I løpet av disse to årene, eller nærmere bestemt 14 måneder, ga han ut tre album, Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde, hvorav det siste til og med var et dobbeltalbum. Bringing It All Back Home er halvt akustisk og halvt elektrisk, men også i tekstene på den akustiske platesiden har Dylan sagt farvel til sitt virke som samfunnsprofet. Tekstene blir mer kryptiske, vi kan legge mer i dem. Så blir det mer rock på resten av albumet og de to påfølgende.
Det har nesten ingen hensikt å spre om seg med låttitler, det er knapt en låt som ikke kan beskrives som klassiker på disse tre albumene. De sprengte rammene for hva rocken og rockelyrikken kunne være. Jeg nevner dog én låt. Den over seks minutter lange «Like A Rolling Stone» sprengte også tidsrammen for radiovennlige singler. Tidenes beste rockelåt?
Vol. 12 Cutting Edge dekker innspillingene av disse albumene. Deluxe- utgaven gir deg hele seks disker der du kan følge utviklingen av flere av låtene gjennom flere tagninger av samme låt. En hel disk er viet «Like A Rolling Stone». Sangene er så gode at man tåler noen gjennomhøringer av boksen selv om man ikke er ute etter nerding. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken versjon man foretrekker selv om tempo, rytme tekst og instrumentering kan være svært forskjellig. For for den mer moderat interesserte er to disk-versjonen «The Best Of Cutting Edge» en fin utgivelse som i likhet med deluxe-utgaven byr på sjeldne og flotte låter som «I’ll Keep It With Mine» og «She’s Your Lover Now».
Som alltid følger flotte bilder og essays boksene. Deluxe-utgaven er enda flottere enn Best Of, naturlig nok. Dette er definitivt av de beste og mest interessante boksene i bootleg-serien, og jeg gir terningkast 6 til både deluxe-utgaven og «Best Of».
Vol. 4: Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert (utgitt 1998)
Martin Scorseses dokumentarfilm No Direction Home gir en god beskrivelse av hva som skjedde i overgangen fra å være akustisk folksanger til å bli en elektrisk rocker. Om man fortsetter på refrenget til nøkkelsporet «Like A Rolling Stone», kommer man til «A Complete Unknown», tittelen på en spillefilm som mange så i fjor. Også den gir en god, om ikke helt virkelighetstro gjengivelse.
Ikke bare spilte Bob Dylan inn tre album i løpet av en 14-måneders periode, sammen med The Hawks (seinere The Band) la han også ut på en turné der første del av konsertene var viet Bob Dylan solo, og der andre del var et heidundrende elektrisk sett sammen med bandet. Sangene er med noen unntak fra de tre albumene fra 1965 og 1966, og er selvsagt på øverste hylle. Publikum var mildt sagt ambivalente til den elektriske delen. På Royal Albert Hall-konserten, som faktisk viste seg å være konserten i Manchester, roper en i publikum; «Judas», hvorpå Bob svarer «I don’t believe you, you’re a liar!».
Det er Manchester-konserten som ble gitt ut som Vol. 4, senere ble også «The Real Royal Albert Hall 1966 Concert!» utgitt, utenfor bootleg-serien riktignok. Begge disse utgivelsene har identiske låtlister, og det skiller bare 9 dager mellom konsertene. I dag synes jeg, paradoksalt nok, kanskje, særlig solodelen av konsertene fremstår klare og sterke. Dylan solo har vel aldri vært bedre, før eller siden, enn dette? Jeg elsker måten han dels synger, dels spytter ut ordene på «Fourth Time Around» og «Visions Of Johanna», og selv den til tider litt utmattende «Mr. Tambourine Man» høres spennende ut. Munnspillsoloene dras til dels mye ut, og det gjør ingen ting.
Det har nok vært vanskeligere å få til en ren lyd på de elektriske sporene, det forhindrer ikke at det spruter av dem, og at det egentlig er umulig å argumentere mot dem også. Dylanologene har selvsagt gjennomgått forskjellene mellom «Royal Albert Hall» og «The Real Royal Albert Hall» i detalj. Selv nøyer jeg meg med å antyde at solodelen kanskje har bittelitt mer nerve på albumet i bootleg-serien, mens det er motsatt for den elektriske delen med enda råere gitarsoloer fra Robbie Robertson? «The Real Royal Albert Hall!» ble gitt ut 18 år etter «Royal Albert Hall», og det har nok også lyden profittert på. Men lytteopplevelsen vil også avhenge av dagsformen, så om du tenker annerledes, skal ikke jeg protestere. Og søker du på internett om synspunkter på forskjellen mellom disse to konsertene, får du selvsagt forskjellige meninger. Det er dessuten gitt ut en boks med 36 CD-er fra turneen, så om du virkelig vil grave deg ned, er mulighetene store.
Uansett er det en fryd å høre Bob synge eller snarere ropesynge for å nå gjennom publikums buing, og bandet spille engasjert i for- og bakgrunnen. Ikke minst er «I Don’t Believe You» og den gamle folksangeren som får en rå innpakning – Baby, Let Me Follow You Down» – på «The Real Royal Albert Hall!» fremragende i så måte. Også «Ballad Of A Thin Man» og «Like A Rolling Stone» er vel hakket spenstigere der? Jeg slutter ikke å fascinere av hvor mange ganger jeg kan høre liveversjoner av de sistnevnte låtene og ikke gå lei. Jeg lar meg nesten alltid rive med.
På filmen til Scorsese får vi se at publikum tar godt i mot det akustiske settet. I det elektriske settet jobber Dylan og bandet hardt for å overdøve publikums buing. Turneen var en utmattende affære. Det skulle gå åtte år til Bob Dylan la ut på turné igjen. Da var The Hawks omdøpt til The Band.
Bob Dylan elektrisk med The Band i 1974 er kanskje enda bedre og jevnere enn den elektriske delen her. Men uansett: terningkast 6.
Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series (utgitt 2005)
Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til dokumentaren til Martin Scorsese. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window (1956–1964), Cutting Edge (1965–1966) og Live 1966 fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst!
Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man»! Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.
Vol. 11: 1967. The Complete Basement Tapes/Raw (utgitt 2014)
Etter plateutgivelsene og turnéen i 1966 skal Dylan ha blitt utsatt for en motorsykkelulykke. Om ulykken bare var et påskudd for å trekke seg tilbake, er omdiskutert, men mye tyder vel nå på at den virkelig fant sted. Men helt uvirksom var Dylan ikke. I 1967 satt Dylan og The Band i lokasjoner i og rundt Woodstock og spilte gamle sanger og sanger som ble improvisert fram. Innspillingene var ikke ment for utgivelse. I 1975 ble innspillinger herfra omsider offisielt utgitt etter at bootlegs hadde eksistert i årevis. Det opprinnelige albumet ble bearbeidet av Robbie Robertson og har noen overdubs.
I 2014 ble alle spor utgitt i The Complete Basement Tapes – 5 disker og en bonusdisk med svakere lyd. Her får du utkast til nye sanger og helt nye sanger. Samtidig er en viktig del av historien covere av gamle blues- og countrylåter. Dylan har alltid vært opptatt av musikkhistorien og har i liten grad gitt etter for kortvarige trender. The Complete Basement Tapes viser i så måte en Dylan som nullstiller seg, finner avstand til sin egen status som profet og musikalsk foregangsmann.
Likevel, eller kanskje derfor. The Complete Basement Tapes er mer interessant som et historisk dokument enn som en lytteopplevelse. For meg er det som med trening; det er bedre å ha hørt alle innspillingene enn å høre dem. Det er egentlig umulig å gi terningkast til The Complete Basement Tapes. Musikk: 3, historisk dokument: 6, kanskje.
Som en del av vol 11 i bootlegserien ble også The Basement Tapes Raw gitt ut, en utgivelse med to CD-er som har høydepunktene fra Basement Tapes i sin råe og upolerte form uten pålegg. Sammenlikner man med The Basement Tapes fra 1975; er Raw mer Dylan med The Band enn Dylan og The Band. Raw er en særdeles fin utgivelse som jeg har spilt mange ganger. Her er det stort sett Dylan-originaler. Dette er morsomt, fengende og sammenhengende. Her får sanger som «You Ain’t Going Nowhere», «Quinn The Eskimo», «Nothing Was Delivered», «Open The Door Homer», «Tears Of Rage», «Going To Acupulco», «Don’t Ya Tell Henry», «I’m Not There» osv. osv. lov til å skinne. Du trenger Raw selv om du har Complete. Terningkast: en sterk 5-er.
Vol. 15: 1967–1969, Travelin’ Thru (utgitt 2019)
1967 og 1969 så to ordinære Dylan-utgivelser. Det fine og musikalsk enkle folkalbumet John Wesley Harding og countryalbumet Nashville Skyline. John Wesley Harding ble spilt inn samtidig med og i etterkant av The Basement Tapes og utgitt i desember 1967. På Nashville Skyline synger Bob Dylan på en annerledes måte enn tidligere, mer crooneraktig. Du finner her også en nyinnspilling av «Girl From The North Country», nå sammen med Johnny Cash.
Nashville Skyline er et album som aldri har festet seg ordentlig hos denne lytteren. Og det samme kan jeg si om Vol. 15 i bootleg-serien. Jeg trenger ikke de alternative versjonene fra John Wesley Harding og outtakes fra Nashville Skyline. Studioinnspillingene med Johnny Cash – der de også synger noen av Cash sine sanger – og Earl Scruggs har absolutt interesse, men de skriker ikke etter gjentatt lytting. Jeg sitter med en følelse av at dette volumet kunne vært gitt ut sammen med Another Self Portrait, se omtale under.
Terningkast: 3.
Vol. 10: 1969–1971, Another Self Portrait (utgitt 2013)
I 1970 ga Bob Dylan ut to album, Self Portrait og New Morning med fire måneders mellomrom. Selvportrettet besto av et dobbeltalbum med mange ikke veldig interessante coverversjoner, mens New Morning hadde utelukkende nye Dylan-sanger. Ingen av albumene er blant Dylans beste, men New Morning er et fint album med sanger som «If Not For You», «I Went To See The Gypsy» og «»If Dogs Run Free» for å nevne noen få av dem. Heller ikke Self Portrait var blottet for da nye og fine originaler.
Another Self Portrait gir alternative versjoner av sangene på disse to albumene, i tillegg til sanger som ikke ble utgitt. Det har også versjoner fra de originalene albumene renset for overdubbs. Samlet gir de to diskene en fin lytteropplevelse, og sanger som «Days of ‘49» og «Tattle O’ Day» er nydelige. Kombinasjonen av fine og til dels annerledes versjoner av låter fra New Morning og Self Portrait løfter totalopplevelsen. Litt rart med et par innspillinger fra Basement Tapes- og Nashville Skylineinnspillingene.
Best liker jeg disk tre, en disk som kun finnes på en deluxe-utgivelse som også har Self Portrait remastret og som jeg ikke har, men den kan strømmes. Dette er liveopptak med Dylan solo og med The Band fra Isle Of Weight i 1969. Jeg liker nok bedre Dylan live til dels med gamle sanger enn studioinnspillingene fra denne tiden. Og det er en klar bonus at det her er liveopptak av sanger man sjeldent hører i den settingen selv om ikke alle er essensielle. Dylan selv synger til deles med country-stemmen vi kjenner fra Nashville Skyline.
I november 1971 ble Bob Dylans Greatest Hits Vol. 2 utgitt. Det hadde flere tidligere uutgitte spor og fremtidige klassikere, blant annet «When I Paint My Masterpiece» som finnes i demoversjon på Another Self Portrait.
Terningkast: 4. Jeg kunne gjerne tilbrakt mer tid i selskap med Another Self Portrait. Og om ikke denne dekker Dylans beste periode, er perioden selvsagt viktig for å forstå Dylans utvikling og arbeidsmetoder. Coveralbumene på begynnelsen av 1990-årene og i dette årtusenet var jo delvis samme type katalysatorer.
I 2021 ble det gitt ut innspillinger fra 1970 med blant annet George Harrison, utenfor bootleg-serien. Her kan man gå enda mer i dybden med flere alternative innspillinger av sanger blant annet fra Self Portrait og New Morning, omtrent på samme måte som Cutting Edge, uten at de fleste av låtene har de kvalitetene som rettferdiggjør dette for andre enn nerder som har kommet lenger i sin Bob Dylan- utdannelse enn jeg. Terningkast: 2.
Fortsettelse følger.
Gubberock 