Det ble noen konserter i 2025, og det ligger an til å bli enda flere i 2026. Her en liten oppsummering av mitt konsertår 2025 i ord og bilder.
Neil Young i Dalhalla, Bergen og Berlin
Når Neil Young endelig var tilbake i Europa, måtte jeg jo prioritere konserter med ham høyt. For meg ble disse tre konsertene med ham og bandet Chrome Hearts i sommer tre store og ulike opplevelser.
I Dalhalla møtte vi en litt nervøs 79-åring som sammen med bandet spilte et tett og godt sett på rundt 90 minutter på den fantastiske konsertarenaen. Les mer om konserten i Dalhalla her.
I Bergen hadde mange problemer med lyden, jeg stod nesten helt framme, og kunne nyte en kanskje enda bedre konsert enn i Dalhalla. Som ekstranummer dro Neil og bandet fram en femten minutters versjon av Cortez The Killer. Framføringen hadde med et vers som falt ut av den opprinnelige versjonen, og som nå er tilbake igjen. Neil selv antyder at versjonen i Bergen kan være av de beste han har spilt av sangen. Les mer om konserten i Bergen her.
I Berlin var alle barna med, og det sammen med en flott konsert gjør at Berlin-opplevelsen står høyt på lista mi om jeg skulle rangere de 18 konsertene jeg har opplevd med Neil Young. Til sommeren blir det nye sjanser i Europa, men trolig ikke i Norge. Les mer om Neil Young i Berlin her.
Som et ekstranummer kan det også nevnes at jeg var til stede på en 80-årsfeiring av Neil på Vålerenga Vertshus i Oslo. Veldig trivelig kveld, der flere band framførte Neils sanger.
Bright Eyes på Rockefeller i Oslo
Jeg har sett Conor Oberst med og uten bandet Bright Eyes fire ganger, og den siste på Rockefeller i Oslo i sommer er utvilsomt den beste. Ja, det er nok den beste konserten jeg var vitne til i Oslo i år.
”Og mellom første og siste låt får vi en Oberst og band som gir alt, Oberst er høyt og lavt, ikke minst i «Mariana Trench» naturlig nok – ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene – men også i andre nyere og eldre sanger. Noen i kjente arrangementer, noen mer omarbeidet. Hele tiden med et stort hjerte for sangene de spiller. Og hele tiden grom lyd, takk til dem/den som stelte med den.
Det blir fristende å omskrive tittelen på dere siste album til Five Dice, All Sixs.“
Les mer om den fantastiske konserten her.
Tom Roger Aadland på Interstate i Oslo
Norsk Americana Forbund arrangerte festival i Oslo i februar. Første kvelden av festivalen fikk jeg kun med med meg Tom Roger Aadland og hans produsent Kjetil Steensnæs på gitar. Det var dog ikke så lite det.
De gjorde mektige versjoner av Aadlands egne sanger og Bob Dylan på nynorsk, ikke minst takket være Steensnæs som spilte som et band sammen med Aadland. I det hele tatt kan jeg ikke forestille meg at et band kunne bidratt med noe mer på denne konserten.
Dag 2 av Interstate i Oslo
The Salmon Smokers ble introdusert som verdens beste band, og det kan ikke være langt unna sannheten. Eivind Kløverød på trommer, Finn Tore Tokle på bass, Freddy Holm på strenger og vokal og Omar Østli på gitar og vokal leverte varene med stort bravur enten det var steintøff rock med lange instrumentalpartier eller reinspikka country med gjesteartist Martine Haugen.
Ellers stod gjestene i fokus. Martine Haugen serverte noen av sine countryfavoritter, men imponerte enda mer når hun sammen med Jesse Tomlinson sang mer rocka stoff. Kveldens høydepunkt for meg var likevel da svenske Andi Almqvist var gjest. For en versjon av Tom Waits’ «The Earth Died Screaming» av Andi og bandet! Freddy Holm fikk virkelig utfolde seg.
Kvelden ble avrundet helt Texas, først med norskspråklig The Contenders, deretter backet The Contenders sønn til Doug Sahm, Shandon Sahm, da de fremførte sanger av Sir Douglas Quintet. Godt humør og gledesspredere.
Les mer om dag 2 av Interstate her.
Thåström i Oslo Spektrum
Nok en fantastisk konsert med Thåström fant sted i Oslo Spektrum i mars.
”Det hadde bygd seg opp. Magisk oändligt. En glimrende «Körkarlen» som jeg ikke trodde jeg likte. Før i går. Vi hadde bevæpnet oss med vinger. Med vingar. Med vingar. Jeg elsker den sangen. Egentlig ville jeg bare lukke øynene og fly over taket. La musikken gjøre jobben. Dundre gjennom kropp og sjel. Men da kunne jeg gå glipp av mye. Lys. Bevegelser.“
Les mer om konserten med Thåström her.
Tove Bøygard i Folk i Storgata i Oslo
Jeg har sett Tove Bøygard med band tidligere. Glimrende! På en søndagskveld i november var hun alene, strømløst til og med, ikke dårligere av den grunn. 30-40 stykker på 22 kvadratmeter i Folk i Storgata i Oslo. Skikkelig hjemmekoselig. Og varmt både bokstavelig talt og i overført betydning. Dette er varm og intelligent kunst fremført på en folkelig måte med stemme, gitar og munnspill. Godhet, engasjement, gode sanger og sterk og intens fremføring er andre stikkord. Tror ikke det er mange i Norge som behersker dette formatet like godt som Tove. Det krever både dynamikk, trøkk og varhet. Publikum var helt stille, vi turte nesten ikke klappe når sangene var ferdige i frykt for å ødelegge den fine, gode stemningen.
Peter Perrett på John Dee i Oslo i juli
Før Peter Perrett kommer på scenen spilles tittellåten «The Cleansing» fra Perretts glimrende dobbeltalbum fra i fjor. Dette som for å fortelle oss at han skulle vært død, har levd på kanten av stupet, men nå er han tilbake. Tilbake, kanskje ikke mer vital enn noen gang, men med svært potente tekster og musikk. Stemmen er herlig erkebritisk. Peter Perrett avsluttet med at han håper å se oss igjen. Det håper jeg også, og etter å ha opplevd den 73 år gamle legenden i en sprekere forfatning enn jeg hadde sett for meg ut fra tekstene og ut fra hans forhistorie, er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene for det.
Licking The Moose på Herr Nilsen i Oslo i oktober
“Når jeg hører Østfold-bandet Licking The Moose på album, tenker jeg at dette er bra musikk, med alvorlige tekster, og med noen doser humor i. Når jeg i kveld fikk oppleve bandet live for første gang, tenker jeg at det må være motsatt; mørk humor som nesten kamuflerer de gode melodiene, den gode musikken……Men dette var uansett en fin kveld som det var, med særdeles gode melodier under all djevelskapen.“
Charles Wesley Godwin på John Dee i Oslo i august
Det var en litt merkelig kveld, og jeg stilte nok litt uforberedt. Oppvarmingsartisten Nolan Taylor fikk enorm jubel og var oppriktig rørt. Jeg pratet litt med ham dagen etter, og han var fortsatt veldig glad.
Men Charles Wesley Goodwin og band var hovedartister. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum.
En fantastisk kveld! Les mer om den her.
Ian Noe på John Dee i Oslo i august
”Var det mulig å toppe tirsdagens fantastiske opplevelse med Charles Wesley Godwin og Ikke minst oppvarmer Nolan Taylor? Ikke helt, men det Ian Noe og Jobi Riccio leverte i går, er sannelig ikke så langt unna!…… Siste sang i det ordinære settet før resten av bandet setter kursen for Trondheim, er «Letter To Madeline», og da snakker vi virkelig. Sangen om bankrøveren som ser ut til å møte sin død, er av det siste tiårets beste sanger, i hvert fall når den kommer som kveldens mest hardtslående låt.
Ian Noe spilte også en rekke nye sanger, og må ha sanger nok til et nytt album. Jeg bet meg merke i «Jukebox Blues (For Blaze Foley» og «Kentucky Hurricane», men flere av de øvrige virker bra, selv om sanger man ikke har hørt før, ikke er de som løfter stemningen til de aller høyeste nivåer.
Uansett; en veldig fin kveld.“ Les mer om den her.
Hitparade og Dennis Hopper med The Waterboys i Oslo Konserthus i november
The Waterboys ga oss 40 minutter med musikk fra der nye albumet om Dennis Hopper. Når vi også får slagere låter som «The Whole Of The Moon», «This Is The Sea», «Pan Within» og «Don’t Bang The Drum» er det ingen grunn til å klage over at Mike Scott midtveis i konserten ville presentere oss for nytt stoff og vise at han er en kunstner i stadig utvikling. Egentlig et fint kompromiss og en forbilledelig måte å gi både publikum og seg selv en fin opplevelse. Over to timer med et The Waterboys i toppform. Sugarfoot varmet opp. The Waterboys er tilbake i Oslo neste høst med en konsert med utgangspunkt i mitt favorittalbum med dem, Fisherman’s Blues.
Les mer om konserten 1. november her.
Jerry Leger i Oslo i oktober
Det ble veldig fint og litt sårt da Jerry Leger og trommis Kyle Sullivan besøkte Vaterland Bar & Scene, 6. november 2025. De hadde med en dyktig og litt forsiktig oppvarmingsartist i Kristoffer Birkedal.
For hver sang Jerry og Kyle spiller, tar jeg meg i å tenke på hvor bra sangene er, alle sangene er. Og til slutt plukker de fram «Jealous Guy» av John Lennon. Glimrende, den også. Les mer her.
Du kan oppleve Jerry Leger og en rekke fremragende artister på Kaktusfestivalen i Halden i mai 2026.
Trond Granlund Band på Bryn i Oslo 1. november
Trond Granlund Band lørdag ettermiddag er en stor og hyggelig opplevelse i seg selv, men også en nær optimal måte å høre sangene på Tronds helt ferske album Granlunds Blues. Trond hadde på forhånd lovet å spille alle sangene på albumet, og det løftet holdt han. De begynte like gjerne konserten med CD-ens bonussang «Gravskrift 1919 (Røde Rosa)» en sang av Kåre Virud, gitt ut på Viruds første, og etter Granlunds mening beste album. En veldig fin start på en ettermiddag som bare blir bedre og bedre.
Etter over en time med sanger og historier fra den nye plata får vi i sett to litt mer blanda drops. Jokke-sangene «Bestevenner», «Herr Smith» og «Verdiløse menn» er godt innspilt av bandet, og de instrumentale partiene, der de fire herrene slår seg løs med strengene, blir bare lengre og bedre. Herlig. Og mot slutten «Den da’n ødelagt» – nei, langt i fra –og «Bandidos i det fri».
Chuck Prophet & His Cumbia Shoes, John Dee i Oslo oktober 2025
Det ble usedvanlig trivelig da gitaristen i det legendariske 80- og tidlig 90-tallsbandet Green on Red besøkte Oslo i høst. Han hadde med seg bandet Cumbia Shoes og mer enn en håndfull sanger med dansbare latinamerikanske rytmer. Chuck selv dirigerte noe som særlig innledningvis minte om en teaterforestilling. Veldig godt humør på hovedperson og bandet. Fantastiske gitarsoloer. Chuck Prophet går av scenen med verdens største smil. Det gjorde vi også.
Trivelig bakgårdskonsert med Johan Berggren og Gill Landry
Det ble en særdeles trivelig ettermiddag og kveld i bakgården til Revolver i Oslo i august. Gill Landry lager melankolsk og til dels dyster musikk som er skapt for mørke klubber rundt midnatt. Musikk i nabolaget til Twin Peaks kunne han selv fortelle. At han går på en utendørs scene rundt klokka 19 en varm sensommerkveld, er derfor litt paradoksalt. Mellom låtene var han da også småhumoristisk og stemningen var lett.Før Landry slapp til, fikk vi en halvtime med visesanger Johan Berggren alene med gitaren, munnspillene hadde han glemt hjemme. Han spilte en fin dose for meg både kjente og ukjente sanger, men en umiskjennelig Berggrensk twist i tekstene.
Gubberock 