I’m dancing barefoot
Heading for a spin
Some strange music draws me in
Makes me come on like some heroine
Patti Smith danser barfot gjennom livet. Hun kjenner både på friheten og smerten.
De siste dagene har en kronikk i Aftenposten, skrevet av Asle Toje, skapt mye debatt. Tekstens form gjør den mottakelig for ulike tolkninger. Jeg merker at min egen lesning i stor grad påvirkes av hva jeg ellers har lest samtidig.
”Kanskje er dette nasjonens egentlige udødelighet: å gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning.”
Jeg tror jeg forstår hva Toje vil frem til: et ønske om fellesskap, sammenheng og ansvar. Samtidig er det noe ved språket her som ikke tiltaler meg. Formuleringen om «veksthusdyrking av selvopptatte minoriteter» er drøy, og kanskje nettopp derfor vanskelig å lese velvillig. Den risikerer å gjøre svært ulike mennesker og livserfaringer til én kategori – og dermed også å lukke for nyanser og annerledeshet. Jeg er heller ikke spesielt glad i dette med å belønne patriotisme i kultur og målbare krav til oppførsel. Hva betyr dette?
Parallelt med diskusjonen om Tojes kronikk leser jeg Patti Smiths nye bok, Bread Of Angels. Kanskje trenger jeg Tojes kronikk som en slags motvekt for å se tydeligere hva det er Smith gjør så konsekvent i sitt liv. Ikke fordi hun nødvendigvis står i direkte opposisjon til ham, men fordi hun på sitt vis lever i en annen verden.
Om Tojes kronikk har ambisjoner om å være idépolitisk og normativ, er Patti Smiths bok erfaringsbasert og poetisk. De fleste kjenner henne som musiker, men hun er også billedkunstner, fotograf og forfatter. Den mest kjente boken hennes er Just Kids, om vennskapet med den homofile fotografen Robert Mapplethorpe, som døde av AIDS i 1989. Smith skriver i Bread Of Angels at de knapt reiste sammen mens han levde, men at han fulgte henne over hele verden da hun senere arbeidet med den boken. For meg er bøkene inngangen til musikken, snarere enn omvendt.
Bread Of Angels er sterkest når Smith skriver om tap og sorg. Mange av dem hun elsket, døde unge etter et liv utenfor hovedveien. Hennes livspartner og store kjærlighet, Fred Smith, døde bare 46 år gammel etter flere år med sviktende helse. Hun skriver nøkternt og respektfullt:
«His decline was the tragedy of my life, and it profits no one to outline the private battles of a very private man.»
I Patti Smiths verden finnes det få kategorier, ingen selvopptatte minioriteter og homogene fellesskap tuftet på maler for hvordan mennesker skal leve livene sine. Det finnes bare mennesker. Mennesker som ikke bare er enten eller men ofte både og. Hennes kjære bror for eksempel, var både mann og kvinne. Ikke biologisk vil noen da hevde, men uansett. Hun kjente Toddy best, men da hen ble funnet død bare få måneder etter Freds død, var det som Rachel. Jeg tror ikke vennene hennes, og Patti selv for den saks skyld, har og hadde et ønske om å være annerledes, det er bare slik de er. I et godt samfunn må det være plass til flere enn de som lever A4-liv. Det beriker oss alle.
Det er lite fordømmelse å spore hos Patti – snarere masse kjærlighet – enten hun skriver om tiden og folkene på søndagsskole, i Jehovas Vitner, om foreldrene. Hun skriver om støtte og oppmuntring fra folk som Bob Dylan og Bruce Springsteen og hjelp fra R.E.M.s Michael Stipe da det røynet på. Det er veldig fint å lese om at hun fikk ny kontakt med dattera hun adopterte bort som 20-åring, en datter som hjalp henne med å finne ut mer om sitt eget opphav. Som 70-åring fant nemlig Patti ut at hennes gode far ikke var hennes biologiske far. Hun har ingen bitterhet over at dette var skjult for henne.
Patti Smith skriver denne gangen ikke om da hun framførte «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» på Nobelseremonien for Bob Dylan i 2016. Midt under framføringen måtte hun stoppe – ikke fordi hun ikke kunne teksten, den kunne hun forlengs og baklengs. Beklager sa, hun, jeg er nervøs, og så startet hun på nytt igjen. Fremføringen fremstår sterk uten dette avbruddet, men pausen, og det at hun starter opp igjen, gjør fremføringen til en menneskelig triumf som peker langt utover det perfekte. Det var som om hele livet til Patti Smith viste seg i disse minuttene. Det sterke, det følsomme, stayeren.
Kanskje ligger forbindelsen til Tojes kronikk i spørsmålet om hva som gir mening og er livskraftig over tid. For Toje synes svaret å ligge i definerte rammer og krav som tjener nasjonens felleskap. For Patti Smith ligger det i å holde sjelen åpen, også når det gjør vondt.
People said, «Beware», but I don’t care
Their words are just rules and regulations to me, me
(Omarbeidet 26. desember 2025)
Gubberock 