Amandas knuste hjerte

Amanda Shires: Nobody’s Girl (album 2025)

Maybe you are getting by and getting through
Maybe you, I never knew you

Jason Isbell ga i vår ut et av de peneste albumene som er gitt ut i år. Foxes In The Snow er ei soloplate med gode sanger og glitrende akustisk gitarspill. Albumet tok blant annet for seg livet etter at ekteskap og samliv med Amanda Shires tok slutt. Det ble mange endringer i livet hans, han følte også på skyld, og klandrer ikke Amanda for at ekteskapet sprakk, sier han. Mye tyder på at Jason Isbell er på en bra sted i livet med ny kjæreste. Albumet hans mangler først og fremst en ting, og det er nerve, at noe står på spill.

Er der noe som kjennetegner Amanda Shires sitt nye album Nobody’s Girl, er det nettopp nerve. Hun har sorg i hjertet. Men skal videre! Hun er lei seg for at hun tilsynelatende har betydd så lite for Jason, hun som kanskje reddet livet hans gjennom å få ham behandlet for alvorlige rusproblemer. Hun synger i klare ordlag om at Jason «casher in» på deres ekteskap. Jason har tidligere uttalt at én av hans beste sanger «Cover Me Up», som tidligere ble tilegnet Amanda, nå får leve et annet liv. Amanda nevner sangen spesifikt i én av låtene som eksempel på hvor lett hennes tidligere store kjærlighet tar på det de hadde sammen.

Hun er også innom Jasons album Reunion, et album som ble spilt inn da de hadde samlivsproblemer, noe som er godt dokumentert i den gripende dokumentaren Running With Our Eyes Closed. Etter å ha sett dokumentaren satt jeg igjen med et inntrykk av at Jason trengte Amanda mer enn hun trengte ham, akkurat når det gjaldt å utvikle kunsten i hvert fall. I samlivet var det muligens omvendt. Uansett fikk jeg sterk sympati for Amanda Shires. Samtidig ønsker jeg ikke å underkjenne Isbell på noen som helst måte, en av vår tids største personlige låtskrivere. Når kunstnere er så personlige som Isbell og Shires blir det nesten umulig å skille kunst og privatliv, det er likevel ikke vår oppgave å dele ut skyld.

Men det er uansett fint å få Amanda Shires versjon. Hun ønsker at albumet ikke skal skape problemer for Jason og hennes felles barn. Om hun får ønsket oppfylt, vet jeg ikke. Nobody’s Girl er et hudløst album, hun synger med hjertet langt utenpå skjorta, for noen kan det nok bli voldsomt når så mye følelser skal få utløp. Mange av sangene er særdeles gode og slitesterke, selv om der kanskje er to-tre litt svakere låter. Amanda tvinger melodiene på lytteren. Etter noen runder vokser sanger som «Maybe I», «»Lose It For A While», «Streetlights And Stars» og «Lately» seg opp i øverste divisjon. Noen ganger drar hun sangene ut gjennom å utforske litt ulike soniske uttrykk, andre ganger klemmer hun til og gir alt gjennom bruken av stemmen som i «Can’t Hold Your Breath». Jeg holder i hvert fall pusten underveis i denne sangen.

Et sterkt og rørende skilsmissealbum, dette. Ukas klart mest spilte, selv om det har gått en stund siden det ble gitt ut, og selv om jeg egentlig skulle snekre på årsbestelista. Denne kommer høyt opp på den lista!

Og Amanda drar videre, men tankene stopper opp i blant, går tilbake i tid:

But the streetlights and stars
They bring up old scars
In the backseat of a car
Wondering how you are
Under the streetlights and stars