Neil Young: Tonight’s The Night (album 1975)
Neil Young: Roxy Tonight’s The Night Live (album 1973/2018)
Neil Young: Tonights The Night 50th Anniversary (album 2025)
Neil Young with the Santa Monica Flyers: Somewhere Under The Rainbow (album 1973/2023)
”…and sing a song in a shaky, shaky voice“.
Da jeg var student i Trondheim noen måneder i 1990, hendte det rett som det var at jeg lot sivilingeniørstudier være sivilingeniørstudier og dro ned til sentrum for å handle plater. Jeg hadde begynt å samle på plater med Neil Young, og en fredag fant jeg Neil Youngs Tonight’s The Night i en av Trondheims legendariske platebutikker. Hva jeg fikk høre denne fredagskvelden er noe av det mørkeste og mest upolerte som rocken har gitt oss.
Da jeg spilte «Mellom My Mind» for en av de andre studentene i et hus i Oslo noen måneder seinere, sa han noe slikt som at dette hørtes sykt ut, og han mente intet positivt med det. Sangen hadde rukket å bli én av mine absolutte favoritter med Neil. Han legger sjelen på bordet og synger med en hudløs nerve som er umulig å kopiere, også for Neil selv når han mange år seinere plukker den frem på konserter.
”Tell me more, was he just a heavy doper, or?“ Året er 1973. Neil Young hadde nettopp mistet sin roadie Bruce Berry som hadde død av en overdose heroin. Noen måneder tidligere døde også gitaristen Danny Whitten i noe som trolig også var en overdose etter at Neil hadde sendt han hjem fra en turné fordi han var for langt ute å kjøre. Dette, sammen med samlivsproblemer, etterlot Neil i en desperat og skakkjørt situasjonen. Berømmelsen, eller skal vi heller si, artistlivet hadde sin pris. Alt var ikke bare Harvest (1972), midten av gata og fryd og gammen.
Neil, Ben Keith, Nils Lofgren , Ralph Molina og Billy Talbot kom sammen i et platestudio Los Angeles. Der spilte de Neils nyskrevne sanger to ganger hver natt. De holdt noe som liknet en vake over sine døde venner, drakk altfor mye tequila, og kjørte nedover Santa Monica Boulevard hver morgen for å komme seg til husrom og litt søvn, derav bandnavnet Santa Monica Flyers. Jeg vet ikke om jeg synes det er direkte moralsk å drikke seg fra noe som kan ha vært sans og samling for å hedre venner som er døde i heroinoverdoser, men jeg har fortrengt problemstillinger knyttet til dette. Det handler kanskje ikke først og fremt som moral og umoral, men amoral og å finne en måte å håndtere tunge følelser, og til og med samtidig kunne feire livet.
Før jeg kjøpte Tonight’s The Night hadde jeg skaffet meg Live Rust (1979. Sangen «Tonight’s The Night» var rett og slett av de sporene jeg likte aller minst der. Som tittelspor som startet og sluttet albumet Tonight’s The Night var saken noe helt annet. Her var låten i sitt rette element. Det dirrer og rister av følelser i Neils stemme, piano og øvrige instrumenter. Skremmende. «Tired Eyes» er i samme liga. I «Borrowed Tune» synger Neil at han er så ute at han måte rappe melodien fra Rolling Stones.
Alt er ikke like beksvart. Sanger som «New Mama» og «Roll Another Number» har noe lettere over seg. «World On A String» balanserer verdens fortredeligheter på en slakk line, mens «Lookout Joe» er albumet retningsløse bråkebøtte. Den slentrende «Alberquerque» har alltid vært en favoritt her i gården. Med på albumet har man også et liveopptak med Danny Whitten på vokal, «Come On Baby Let’s Go Downtown».
Albumet ble ikke gitt ut før ett par år etter det var spilt inn i 1975, og ble da det siste i dommedagstrilogien, eller grøftekanttrilogien som albumene Time Fades Away, On The Beach og Tonight’s The Night også ble kalt. Nokså nylig ble albumet Homegrown fra samme tids også gitt ut, og kan tas med i samme åndedrag. I mine øyne blir rock aldri bedre, selv om Neil selv har tangert seg selv seinere i album som Zuma og Sleeps With Angels.
Jubileumsutgave. Som kjent lekker det mye fra Neils arkiver, og i disse dager foreligger det en jubileumsutgave av Tonight’s The Night, 50th Anniversary. Ved første gangs gjennomlytting stopper jeg opp ved «Lookout Joe», det er jo en annen versjon. Hvorfor man insisterer på å ha en annen farge på omslaget og bytte ut et spor på en jubileumsutgave, er en liten gåte. Selvsagt skal sporene være identiske, så kan man heller plassere alternative versjoner blant bonusspor. Isolert sett liker jeg den alternative versjonen av «Lookout Joe» – den er ikke gitt ut før – og den kunne for eksempel erstattet «Raised On Robbery» med Joni Mitchell på vokal, en sang som vi allerede har fått gjennom Archives Vol. 2. Blant bonussporene finner vi også versjoner av «Walk On» – denne versjonen er ikke gitt ut før – Everybody’s Alone», «Tonight’s The Night» – denne versjonen er ikke gitt ut før – og en herlig «Speakin’ Out Jam».
Tonight’s The Night live.I kjølvannet av innspillingen dro Neil Young og Santa Monica Flyers på turné og spilte disse nye sangene. Næringsinntaket var mye det samme som under innspillingen av plata med en god del sprit før og under konsertene. Publikum kunne høre en Neil som mellom låtene pratet mer eller mindre usammenhengende, men der nettopp dette usammenhengende avslørte både en sorgfull og også humoristisk Neil som forsøker å finne mening der det ikke er mening og klarhet der forvirring rådet, som Pete Long glimrende beskriver i linernotes til dette albumet. Det var kanskje ikke vakkert, men det var ærlig. Det var også en slags feiring av livet, både Neil og Nils, og kanskje resten av bandet også, skal ha hatt det gøy på turneen. Mottakelsen var blandet. Nå skal vi spille en sang dere har hørt før, sa Neil. Så satte de i gang med del 2 av låten «Tonight’s The Night». Ikke et sjakktrekk for karrieren på kort sikt, kanskje. Men i det lange løp så er det jo nettopp slike manøvrer som har bidratt til at fascinasjonen for Neil Young og ikke minst hans 1970-tall fortsatt er så stor.
I 2018 ble livealbumet Roxy Tonight’s The Night Live gitt ut. Dette er konserter i Los Angeles fra tiden Tonight’s The Night ble spilt inn. Veldig bra, og tro mot studioinnspillingene. I likhet med jubileumsutgaven har livealbumet en versjon av «Walk On», noe som understreker at denne On The Beach-låten på sett og vis hører like mye hjemme på Tonight’s The Night.
For to år siden ble også livealbumet Somewhere Under The Rainbow gitt ut. Lyden har bootleg-kvaliteter og er nok mest for de spesielt interesserte. Men de er det jo mange av. Her er det flere sanger som er gitt ut på andre studioalbum. Sangene og fremføringene er så gode at jeg tåler noen runder også med dårligere lydkvalitet. Det er en annen nerve i dette konsertopptaket fra London enn på Roxy et par måneder tidligere. Roxy kan tross alt kan virke noe mer strømlinjeformet, så rart det enn kan høres ut.
”It may not be pretty, but it’s real“– Pete Long
(Passasjer fra denne artikkelen er hentet fra en omtale jeg skrev av Somewhere Under The Rainbow)
Gubberock 