Paul Kelly: Seventy (album 2025)
That is no country for old men…–W.B Yeats
Jeg har fått flere oppfordringer om å lytte til Paul Kelly de senere årene. Hans nye album Seventy er rett og slett min ordentlige inngangsport til mannen. Jeg hadde tenkt til å skrive om albumet sist helg, men da Egon Holstad i Feedback allerede hadde skrevet et dypdykk om mannen, syntes jeg ikke det hastet så mye.
Jeg skal være kort innledningsvis. Paul Kelly har over 30 album bak seg, han er en stor artist i hjemlandet Australia og har nettopp en større stadionturné bak seg. På turnéen hadde han med seg snart albumklare Lucinda Williams som på Facebook ga uttrykk for hvor imponert hun er over fenomenet Kelly.
Siden dette albumet et det første av ham jeg lytter på, går jeg glipp av å kunne høre dette i lys av tidligere utgivelser. Det er ofte en fordel og kan gi andre dimensjoner til lyttinga.
Albumet er rammet inn av den tilbakelente «Tell Us A Story» i to deler, A og B. Og kanskje er dette for å fortelle oss at tekstene, historiene er viktig i Kellys musikalske univers. I noen av sangene synes jeg han minner om én av de største når det gjelder tekster, Bob Dylan, men da ikke minst i måten Dylan sang på da han var litt yngre. I det store og hele er Seventy mer popete enn de aller fleste av albumene til Dylan selv om også Kelly kan karakteriseres som folk-rock.
Albumet har ingen irriterende eller dårlige spor, men gir en veldig behagelig lytteopplevelse alle de 42 minuttene der varer. Om noe, kunne jeg ønsket at det var litt skarpere i kantene oftere, hadde litt mer brodd. «I Keep Coming Back For More» har imidlertid mye av den brodden jeg etterlyser med en tekst og fremførelse som vitner om en appetitt på kroppslige gleder, selv i en alder av 70. Flott sang.
På hjemmesiden til Kelly kan man lese at Kelly insisterer på at sangene hans ikke er selvbiografiske, men at Seventy kan være hans mest personlige så langt, noe også tittelen på albumet til syttiåringen indikerer. Kelly synger om det å bli eldre og i fine «Happy Birthday, Ada Mae» synger han trolig om at sjansen for at han vil få oppleve at det to år gamle barnebarnet vil bli tyve år bare er sånn passe stor. Andre høydepunkter på albumet er sangen om kampen mot den onde selv i «The Body Keeps The Score», og «Sailing To Bysanzium» som er et dramatisk tonesatt dikt av W.B. Yeats. Denne har Kelly spilt inn tidligere. «Take My Hand» er rett og slett en lettbeint og fengende poplåt.
”Out of the blue this norning…“Jeg må også nevne nydelige «My Body Felt No Pain» med en tekst om en veldig fin tilstand psykisk og fysisk, der man lever i nuet, og skyldfølelse, skam og smerte er borte for en stund.
Ja, veldig mye å glede seg over på Paul Kellys nye album. Jeg burde nok ta et dypdykk i karrieren hans, jeg også. En klar 5/6.
Gubberock 