Da Bob Dylan var i enorm utvikling, Bootleg Series 1956–1964

Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (8 CD-er, 2 CD-er, 6 LP-er utgitt 2025)
Også omtalt:
The Bootleg Series volumes 1-3, rare & unrealeased 1961–1991 (utgitt 1991)
The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964. Concert At Philharmonic Hall (Utgitt 2004)
No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005)
The Bootleg Series Vol. 9. The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)

Kan ikke du lage en artikkel der du omtaler alle utgivelsene i Bob Dylans bootlegserie, ble jeg spurt for noen år siden. Svaret mitt ble noe slikt som at det er livet for kort til. Nylig kom det 18. volumet i denne serien, en utgivelse der du kan fordype deg i opptil 10 timer med musikk. Så det sier seg selv at det ville bli krevende å gå gjennom også de resterende utgivelsene, selv om de fleste av dem ikke er så omfattende som denne. Det finnes også flere utgaver av denne nye boksen, noen mer omfattende enn andre, og opplevelsen kan også avhenge av hvilken versjon du velger.

I tillegg til å høre 8 CD-ers versjonen av den nye utgivelsen Through The Open Window, har jeg også hørt gjennom og vil skrive noen ord om de fire øvrige utgivelsene som dekker årene fram til rundt 1964, så slik sett vil jeg nå ha en begynnelse på artikkelen som ble etterlyst. Tidlig Dylan er selvfølgelig en sterk periode, men han ble enda bedre seinere! Ofte er sangene og versjonene som opprinnelig ikke ble gitt ut, svakere enn de utgitte sporene. Mine vurderinger må tolkes også i lys av dette.

Det er ganske mange kriterier man kan bedømme bootleg-utgivelsene etter:

• Hvor mange sanger har ikke vært gitt ut før, og er sangene gode?
• Får vi nye spennende versjoner av sanger vi kjenner fra før?
• Er utgivelsen av historisk verdi, gir den en god oversikt over artisten i den perioden utgivelsen skal dekke?
• Er utgivelsen fin å lytte til?

Her er det mange kriterier å se hen til, og jeg blander dem mer enn gjerne sammen. For meg er noe av det fine med denne serien de til dels lange og beskrivende essayene som setter innspillingene inn i en sammenheng, enten det er for nerding, eller bare for å forstå mer av det man lytter til.

I perioden som dekkes i denne artikkelen ga Bob Dylan ut fire studioalbum: Bob Dylan (1962), The Freewheelin’ Bob Dylan (1963), The Times They Are A-Changing (1964) og Another Side Of Bob Dylan. De holder høy kvalitet hele veien, selv om debuten er noe mer variabel enn de øvrige. Debuten har flere coverlåter, og reflekterer at Dylan, født i Minnesota, helt siden han kom til New York i 1961 hadde vært opptatt av å lære seg flest mulig sanger, og også hans fascinasjon for eldre blues- og folksangere som ikke minst Woody Guthrie.

Allerede på Freewheelin’ fikk vi én av Dylans aller beste sanger, og det var ikke en gang en samfunnskommenterende sang, men «Don’t Think Twice, It’s All Right». Sanger som de definerende kommentarene «Masters Of War», «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» og «Blowin’ In The Wind» ga ham en posisjon som en generasjons tallsmann som det senere var vanskelig å løsrive seg fra. Innimellom klassikerne er det også sanger som viser den mer humoristiske siden av Dylan. The Times They Are A-Changing er på mange måter mer av det samme. Tittellåten og «God On Or Side» er tidløse kommentarer, mens «The Lonesome Death Of Hattie Caroll» er knyttet opp mot spesielle hendelser. Og innimellom nydelige mellommenneskelige sanger som «Boots Of Spanish Leather».

Med Another Side Of Bob Dylan beveger Dylan seg noen skritt bort fra samfunnskommentarene – joda, det var spor av dem fortsatt – og tekstene ble mer komplekse. Her finner du blant annet «It Ain’t Me, Babe», «Chimes Of Freedom» og «My Back Pages».

The Bootleg Series volumes 1-3 (1961-1991, utgitt i 1991)

Man visste nok ikke hva man startet på da første utgivelse i serien ble satt sammen for snart 35 år siden. Man spanderte til og med tre volumer på utgivelsen. Samlingen «Biograph» fra noen år tidligere, hadde hintet om at det finnes mye interessant i Bob Dylans arkiver, og her var definitivt beviset.

Den første drøye CD-en dekker perioden fram til og med 1964, og man kan trygt si at her hadde man anledning til å skumme fløten. For svært mange vil denne boksen dekke behovet man har for å supplere de originale albumutgivelsene fra denne perioden, og mange av disse sangene er da også høydepunkter på senere bootleg-utgivelser.

For årene etter 1964 har boksen en rekke godbiter. Man får smakebiter fra de neddempede Blood On The Tracks-innspillingene, men for meg var spesielt innspillingene fra begynnelsen av 1980-årene en åpenbaring, ikke minst «Blind Willie McTell, én av Dylans aller beste sanger som endelig ble utgitt, men også en glimrende «When The Night Comes Falling From The Sky» og sanger som «Tell Me», «Angelina», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride».

Senere skulle det graves dypere i Dylans perioder. Men uansett en svært tilfredsstillende lytteopplevelse gang etter gang. En udiskutabel terningkast 6.

The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964

Da The Halloween-konserten – stort sett solo – fra 1964 ble utgitt i 2004, hadde vi allerede fått utgivelser fra Rolling Thunder Revue-turneen i 1975 og den såkalte Royal Albert Hall-konserten i Manchester i 1966. Første CD av sistnevnte er kanskje min favoritt blant liveinnspillinger av Bob Dylan solo, men det er den siste elektriske delen som kanskje har mest historiske dimensjoner over seg. Sammenliknet med utgivelsene av konsertene fra 1975 og 1966 er Halloween-konserten litt spinklere og litt mindre intens. Jeg er ikke noen stor fan av duetter mellom Joan Baez og Bob Dylan på plate, det blir fort bor masete over det. Her får vi tre slike. Jeg må jo tilføye at jeg synes det er veldig sjarmerande når man kan se dem sammen på film.

Som lytteopplevelse er uansett dette volumet veldig fint. Vi får en rekke strålende, tidløse og modne sanger som kombinerer det beste av den tidlige politiske Dylan med sanger som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll», «With God On Out Side» og «Masters Of War» samtidig som vi får personlige, slitesterke og fremtidige klassikere som «Gates Of Eden» og «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»). Vi møter en 23 år gammel Dylan i rivende utvikling, og som historisk dokument er denne utgivelsen svært interessant.

Det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på her utover at det er liveinnspillinger med Dylan jeg liker enda bedre. Men det er så mye bra og interessant med denne utgivelsen at jeg må strekke meg til terningkast 5.

No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005)

Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til en lang dokumenter av Martin Scorsese, en underholdene dokumentar som strekker seg fram til 1966. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window fra 2025 eller Cutting Edge (1965–1966) fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i Bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst! Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man». Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.

The Bootleg Series Vol. 9, The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)

Dette 9. volumet i Bob Dylans bootlegserie inneholder demoinnspillinger Dylan gjorde for sine to første forlag, Leeds Music og M. Witmark & Sons, fra 1962 til 1964. Her er det kun Dylans, hans gitar, munnspill og piano. Samlingen kan være fin om du ønsker å høre flere av Dylans tidlige låter avkledd all staffasje og kun høre hvor bra sangene i seg selv er.

Dette er likevel blant de volumene jeg har spilt minst. Blant de 47 sporene er det hele 15 sanger som ikke er gitt ut før, noe som gjorde den til et must for mange Bob Dylan-fans. Musikken er fin, mange strålende sanger, men ikke en utgivelse jeg vender tilbake til. Gjennomhøringen nå var et unntak. En god treer?

Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (utgitt 2025)

Så var vi omsider framme ved utgivelsen fra 2025z Den finnes i flere versjoner, men skulle det være noen vits, tenkte jeg, må jeg gå for hele pakken. Hele åtte CD-er, hvorav de to siste er en fullstendig konsert fra Carnegie Hall i New York i 1963. Det er denne konserten som er finest å lytte til om man ikke skal drive historisk forskning på Dylan.

Men det er jo historisk forskning som er vitsen med denne boksen, antar jeg. For her går man virkelig i dybden. Boksen innledes med en 15 år gammel Bob Dylan som synger «Let The Good Time Roll». Boksen følger Dylans utvikling i detalj fra før han ankom New York og miljøet i Greenwich Village og frem til konserten i Carnegie Hall som vi altså får i sin helhet. Med utgivelsen følger en 120 siders bok som med bilder og tekst forklarer og setter boksens spor inn i en sammenheng. Her finner du selvfølgelig sanger skrevet av og om helten Woody Guthrie, men boksen viser også en Bob Dylan som etter å ha skulle lære se flest mulig sanger skrevet av andre, fant sin egen vei; han kunne ikke bli bedre enn folk som Woody Guthrie til å gjøre det de gjorde, han måtte gjøre noe eget. Han skrev samfunnskommentarer basert på avisartikler, han ble en generasjons håp for så å skrive personlige sanger fra eget liv. Og alt dette mens han fortsatt var i begynnelsen av 20-årene.

Av de mest interessante kuttene – men ikke blant de beste – er sanger der Bob Dylan bidrar på sanger der Carolyn Hester og Harry Belafonte har vokal. Flere låter får vi servert flere ganger, men heldigvis ikke etter hverandre som på de store boksene om 1965–1966 og Blood On The Tracks 1975.

Sangene og Bob Dylan blir bedre og bedre jo lenger ut i boksen vi kommer, naturlig nok. På veien får vi nokså forglemmelige spor – spor jeg ikke husker etter tre gangers gjennomlyttinger, og flotte sanger som vi i stor grad kjenner fra andre utgivelser. Sanger som «Masters Of War», «With God On Our Side» «Tomorrow Is A Long Time», «North Country Blues», «Girl From The North Country» og «Boots Of Spanish Leather» blir man kanskje enda mer glad i, de har jo så mye høyere kvalitet enn mye av det øvrige, også sanger som Dylan ikke har laget selv. «Don’t Think Twice» er jo fantastisk. Boksen er også en fin påminnelse om hvor bra de mer ukjente «Percy’s Song» og «Seven Curses» er, ja det er flere slike påminnelser. Noen demoer, noen spor med dårlig lyd, noen liveopptak. Litt av hvert altså.

Bør jeg skaffe meg boksen ble jeg spurt? Det avhenger av interesse, tid og penger. Jeg har kost meg med boka og musikken, ingen tvil om det. Et dyptpløyende dokument fra formative år for én av populærkulturens viktigste personligheter de siste 60 årene. Noen har gitt denne boksen toppscore, og det er det som du skjønner gode grunner til. Siden jeg liker musikken til en eldre Bob Dylan bedre, og siden jeg neppe kommer til å plukke den frem på en stund igjen, nøyer jeg meg med en god firer. Det terningkastet kan man ha innvendinger mot, og det har jeg selv også! Det er mer enn én måned siden første utgave av denne omtalen, og jeg gleder meg til å gi den en ny runde.

(Redigert 5. januar 2026).