Eide Olsen har hjertet på rett plass

Eide Olsen: Med hjertet på rett plass (album 2025)

Den aller beste sangen på Eide Olsens nye album «Med hjertet på rett plass» kommer til slutt. En hjertevarm sang om et samliv i endring, den ene har blitt dement, den andre husker for dem begge, og bevarer minnet om det som var og det som fortsatt er dypt inni hjertet – ”Jeg husker alt“. Sangen er lavmælt med en vakker melodi. Den trenger ikke mye staffasje, men får lekre detaljer likevel som en blåsersolo av Guds nåde. Dette er én av ni sanger på et album som ser kjærligheten fra en manns perspektiv.

Sangene på Eide Olsens nye album er skrevet til forestillingen Med hjertet på rett plass. Den har vært vist i Asgeir Eide-Olsens hjemby, Bergen, og man kan tro at litt fortelling mellom sangene kan bidra til å kaste lys over de gode tekstene, at det vil gjøre stoffet godt. Denne omtalen er dog kun basert på de ni sangene som fremstår som et helhetlig og fint, til dels veldig fint, album.

«Platen er en samling betraktninger om mannens forhold til kjærlighet og samliv,» sier Eide Olsen. «De fleste låtene har humor i blikket, men noen ligger litt dypere i vannet.»

Om rett plass for hjertet er i baklomma, som det Bruce Springsteen-inspirerte omslaget – se bilde nederst i saken – kan tyde på, vites dog ikke. Stort sett synges det uansett med hjertet utenpå skjorta.

På sine to foregående album sang Eide Olsen på engelsk. Skifte til norsk språk gjør at vi kommer nærmere tekstene. Jeg liker også Asgeir Eide-Olsens vokal enda bedre på morsmålet. Noe er likevel som før. Albumet er spilt inn i Gdansk med en rekke polske musikere der blant annet Irek Wojtczak bidrar med blåsere. Det er også bidrag fra folk her hjemme: Albumet er produsert av Eirik Grønner, Thommas Schønberg spiller gitar, og Inger Lise Drabløs samt Gina Aspenes korer.

Sjangermessig tenker jeg viser ala Espen Gunstein, både skråblikket på tilværelsen i tekstene, men også i visepreget på flere av låtene. Eide Olsen er dog mer pop enn den mer viserocka Gunstein. Av de artigste sangene på albumet er «Chiahuaha». Den skiller seg litt ut musikalsk, men ikke minst synes jeg måten Asgeir og korer synger på er fornøyelig i denne sangen om å slippe seg kanskje i overkant løs.

Albumet åpner med den gitarintensive – herlig solo til slutt– «Livet er en reise». Akkurat tittelen er jo klisjéaktig, men prøv å finne andre ord for alle de metaforiske reisene vi er på, det er sannelig ikke lett. og når det er sagt, er dette ellers en nokså klisjéfri tekst med svart humor der tradisjonelle kjønnsroller er snudd om.

Tekstene er gode på dette albumet. To låter som ikke er av mine favoritter på albumet, «Like greit» – det er likevel en bra sang – og «Månesølv» har likevel to av de beste tekstene. «Like greit» beskriver kjærligheten som ikke gir seg så lett på en fin måte, «Månesølv» er av de roligste sangene på albumet, og teksten tåler å stå alene. Heller ikke «Sier ingenting» når helt opp hos meg. Men derfra og ut er det strålende. Humørsprederen «I parken», «Nokia 3310», den bare glitrende «En helt ny dag» – ”Like greit å bare stå opp og møte veggen en gang til“ – og altså avslutningslåten «Jeg husker alt».

Jeg liker dette albumet. Jeg liker de fleste av sangene, og lekenheten både musikere, korister og ikke minst Eide-Olsen selv fremviser. Men best av alt er Eide Olsen i den alvorlige og beint fram vakre «Jeg husker alt». Den blir stående.