Jerry Leger som popens prins

Jerry Leger spiller flere steder i Norge i begynnelsen av november og er tilbake på den nye, spennende Kaktusfestivalen i Halden i slutten av mai til neste år. Men allerede nå er han ute med nytt album!

Jerry Leger: Waves Of Desire (album 2025)

Det var skrevet i stjernene at vi ville få et popalbum fra Jerry Leger. Om han synger rock, folk eller country har det alltid ligget en popnerve under. Noen ganger nesten usynlig, men hook, meloditeft og en altomfattende musikk-smak gjør at det i hvert fall ikke er noen grunn til å la seg overraske. Uansett hva Jerry foretar seg hører vi at det er ham. Vokalen, melodiene og ikke minst de gyldne overgangene. Det er nesten alltid en fin bro i Jerrys sanger. Mannen nekter å lage dårlige sanger eller album som ikke henger sammen. Så også denne gangen.

Waves Of Desire er spilt inn i Køln i Tyskland under noen fridager på en Europa-turne med Jerrys faste band The Situation som teller Dan Mock på bass, Kyle Sullivan på trommer og Alan Zemaitis på tangenter.

Jerry er av disse artistene som har en klar visjon for albumene han lager. Jerry kjenner musikkhistorien bedre enn de fleste andre, og han vet hvilke deler av den historien han skal plukke fra når han skal velge ingredienser. Tidligere har han laget musikk som dekker punk, rock, folk, country, pop og mer til. Samtidig har han særpreg i massevis så det er aldri tvil om hvem vi har med å gjøre. Da jeg skrev om hans forrige album med nytt, eget materiale – det litt ”spooky“ Donlands (2023), skrev jeg at jeg at ikke helt klarer å plassere den sjangermessig: “Den sitter plata og skuer ned på fengende poplåter, trist countrymusikk, rocklåter og folkemusikk og tenker at den har en venn i dem alle.“ Samtidig skrev jeg at Donlands kunne være Jerrys aller beste og mest konsistente album til dags dato. Det sier ikke så lite når vi vet at Jerry i år feirer 20 årsbubileum som plateartist, med en rekke fremragende album i bagasjen. I Norge ble mange oppmerksomme på han med den flotte dobbeltplata Nonsense And Heartache, utgitt for rundt ti år siden, og siden har vi vært så heldige å kunne opplevde denne canadieren i Norge flere ganger.

”Pure pop“. Under innspillingen av Waves Of Desire, kalte Jerry albumet for ”Pure Pop For Jerry People“ som en parallell til Nick Lowes Pure Pop for Now People. Som bakgrunn for å forstå musikken på Waves Of Desire, trekker Jerry også fram folk som Everly Brothers, The Drifters, Roy Orbison og The Beatles. I tillegg til The Situation fikk Jerry med seg to venner fra Køln-traktene. Suzan Köcher synger de Everly Brothers-harmoniene Jerry søkte, og Julian Müller bidrar til et større lydbilde med sin gitar. Jerry forteller at han mens klassekameratene ville bli brannmenn og astronauter, drømte han allerede i barnehagen om å bli musikkartist. Waves Of Desire skal være en gave til den lille drømmeren.

Sangene. Flere av tekstene handler om kjærlighet, naturlig nok: om å forlate, bli forlatt og om å starte på nytt. Det er nærliggende å tenke at sangene er personlige og preget av de senere årene i Jerrys eget liv. «Alcatraz» åpner. Forholdet går mot slutten, minner mer og mer om et fengsel for den ene parten, den andre er forvirret. For meg er dette av albumets beste låter, fin fremdrift der uttalen av tittelen fremstår som det aller beste med sangen. Som på mange av sangene på albumet er trommene til Kyle Sullivan og orgelet til Alan Zemaitis sentrale i et nokså gedigent lydbilde.

Neste sang «Strange» har uimotståelige vers. Så skulle jeg gjerne si at «You Don’t Have To Stay Long» er en svakere låt, og det er den kanskje, men i dag var det den jeg våknet med og ikke kunne få ut av hodet. Nå er ikke det alltid nødvendigvis et kvalitetsstempel på en låt, det kan også være ganske irriterende, men jeg setter det på kontoen for at Leger lykkes med å lage fengende popmusikk.

Litt lenger ut kommer en ny favoritt: «Calling It A Bluff». Her røsker det mer, og Jerry slipper til rockeren i seg. Alan Zemaitis’ tangenter danser over og under en engasjert Leger. Sangen ender med et slags musikalsk sukk. «Willow Ave» er i utgangspunktet av de kjedeligere låtene på albumet, men reddes godt av detaljer som i trommingen til Sullivan og som nesten alltid hos Leger – en smått fantastisk overgang. Tittellåten «Waves Of Desire» rocker igjen sprekt, denne gangen må orgelet vike litt til fordel for herjinger fra gitarer. Herlig låt!

Så roes det ned med «Let Me See How It Ends», der man får ørene opp for den fine stemningen pianoet og den taktfaste trommingen skaper. Så rockes det sånn passelig med nok en favoritt på albumet, «Stranded» der om ikke bølger av begjær så i hvert fall bølger av orgelet til Zemaitis slår inn over deg. ”I can’t stay one more night“.

Da ble det visst å nevne alle låtene denne gangen. Det er to igjen, og da kan vi bo ikke gi oss. Albumet veksler mellom rolige og litt lavmælte sanger og sanger med høyere tempo. «We’re Living In This World» er i utgangspunktet av de rolige, men intensiteten og tempoet skrus til noen hakk underveis. Fin sang! Her synger Leger med sympati for partneren som virker å være forlatt av ham, eller i det minste av fortelleren i sangen. Siste sang «Back In Love With Me Again» er en nokså klassisk Leger-ballade som kunne klart seg med Leger og et nakent piano omtrent som på glitrende enkle albumet Songs From The Apartment, men i tråd med resten av albumet er lydbildet rikere enn som så. Flott avslutning!

Jerry Leger har alltid en visjon for albumene. De fremstår helhetlige og konsistente. Lager man et folk-album, så lager man et folk-album, eller som denne gangen et reinspikka pop-album med gode vers, refrenger og overganger. Om et par uker kommer altså Jerry Leger med trommeslager Kyle Sullivan på trommer, Sullivan som er sterkt delaktig i at dette albumet har blitt så flott som det har blitt. Det blir spennende å høre hvordan sangene tas ned fra en ganske massiv produksjon til et mer spartansk format. Jerry pleier å beherske de fleste formater, så det blir garantert bra!