Av årets aller beste albumdebutanter

Trine Harbak: Da æ va a skog (album 2025)

«Kunstig lys» er den sangen Trine Harbak forventer at mange skal hoppe over. Nei, nei, nei! Den skranglete låten i Tom Waits-land er rett og slett av de aller fineste sangene på Trine Harbaks debut-plate, Da æ va a skog. Det går jo ikke an å ikke like den. Den er til og med finere enn duetten Trine gjør med ett av sine store idoler, Stefan Sundstöm. Om Trine en dag skulle få lyst til å fylle et helt album med slike sanger, har hun min velsignelse. Men de er ikke helt borte de mer stillferdige sangene på albumet, heller. For å si det forsiktig. «Kunstig lys» er ei vise om barndom og lengsel. De tekstene er det flere av på dette albumet, et album som må vøre av de aller beste debutalbumene jeg har hørt i år, norske eller utenlandske.

Trine Harbak debuterer ikke med brak. Dette er altså stort sett mer av den stillferdige sorten. Tidlig i 2024 ga hun seg selv en utfordring. Hun skulle skrive ei vise hver uke. De som følger Gubberock vil vite at den slags arbeidsmoral ville få Jeff Tweedy i Wilco til å juble. Trine Harbak skrev 60 viser, og gir nå ut ti av dem på sitt debutalbum Da æ va a skog. Litt mer beskjeden enn Tweedy som nettopp ga ut et trippelalbum med 30 sanger, der noen kanskje kunne vært utelatt. Hos Trine er det ingen grunn til å lete etter sanger som ikke hadde trengt å være med. Her krever alle sin plass.

Albumet er i hovedsak spilt inn med Trine selv på gitar og trekkspill, med produsentene Alexander Pettersen på gitarer og Pål Brekkås på tangenter og bass. Trine forteller at hun har stortrivdes i studio med disse behagelige og proffe karene fra Trondheimsmiljøet som vi var vært borti før her på bloggen. Bak det ofte stillferdige skaper de spenning og uro i passe porsjoner. Skjalg Raaen spiller lapsteel på «Visa te sorga», trommene på «En blås og en bønn» er ved Stian Lundgren, og det glitrende pianoet på «Kunstig lys» er ved Kriss Stemland.

Trine forteller at hun er svært begeistret for folk som Jacques Brel, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Én av av hennes største idoler, Stefan Sundström, synger med henne på «En blås og en bønn». Tekstene skal være påvirket av den litt værbitte naturen på Harbak ved kysten av Trøndelag. Harbak lengter etter et liv der ikke alt alltid haster. Tekstene handler også om søken etter og funnet av den store kjærligheten og redselen for å miste det hun har vunnet. Livet selv, altså. Livet og kjærligheten. Døden lar vi ligge.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at hun liker lyng bedre enn roser:

”Æ vil bare syng om nå som vare som tåle det som kjem av vind og regn”

Rosene finner man i byen i hjemmene, kastes så fort de mister glansen. Lyngen er mer vill, naturlig, tåler mer. Varer. Musikken på denne sangen er også litt urolig, en lillebror til «Kunstig lys». To andre sanger har jord og skog i titlene. Naturen gir en forankring til Trine og hennes sanger, liker jeg å forestille meg i hvert fall.

Sundstrøm sammenlikner Trine Harbak med Leonard Cohen. Kanskje har han sanger som oppbruddslåten som får lov til å avslutte albumet, «Kan du tru på drømma», «Jord» og «Elskervals» i tankene. «Elskervals» er en sang der syntesen mellom det kroppslige begjæret og den dypere kjærligheten beskrives samtidig på en måte som ingen gjorde bedre enn Cohen, men Harbak er sannelig ikke langt unna mesteren selv i sangen som også både metaforisk og bokstavelig talt går dypere. Og kanskje er selv gitaren litt cohensk? Fantastisk sang, flott produsert.

Og æ holdt ordan dine høyt og blikket mitt i ditt som bare man kan gjør når tåka lette over sengetøy og salighet og ublu fantasi

Jeg må plukke fram én sang til, kanskje den fineste av den alle. «Visa te sorgen» er ei vise om å gi sorgen tid, om sorgen og savnet som til slutt kan bli til noe fint på sitt vis. Også til noe fint. Sorgen blir nesten som en venn som hjelper deg på veien videre etter at den kjære er borte. Ei klok vise. Ei vakker vise.

Et aldeles nydelig album til å bli glad i har det blitt. Et album med ti melodisterke og stilsikre sanger som danner en veldig fin helhet. Ikke noen grunn til å hoppe over noen sanger. Jeg ser at jeg ikke har nevnt tittellåten. Om du liker den aller best, er det forståelig. Med dette albumet har Trine Harbak laget noe varig bortenfor kjas og mas, noe varig som fortjener plass på mange årsbestelister for 2025. En klokkeklar terningkast fem, dette albumet!