Jeff Tweedy skrev én sang tretti ganger

Jeff Tweedy: Twilight Override (trippelalbum 2025)

Gleden i å skape. How To Write One Song er tittelen på ei av Jeff Tweedy bøker. Ett av hans poeng er at for å lage mange sanger må man lage én sang og så én sang til, og så enda én. Om du tror overskriften til denne omtalen henspeiler på at det er samme sang Tweedy har skrevet tretti ganger, tar du feil. Tweedy sier videre at for hver god sang man skriver, vil man kanskje skrive fem dårlige, men den gode hadde aldri blitt laget om man ikke også hadde laget de fem dårlige. Man skal heller ikke være så opptatt av om ting er bra eller dårlig når man lager denne sangen. Man skal leve i gleden over å skape noe unikt som ingen andre har laget. Dette rådet gir han generelt, uavhengig av om du bare lager sangen for din egen skyld, eller ønsker å dele den med andre. Som han sier ”creativity eats darkness“. Tekstene til Tweedy er sjelden overtydelige, men flere av dem bærer preg av å være påvirket av hvordan Tweedy absorberer inntrykk fra samtiden og pandemien vi har bak oss. De kan i det minste tolkes inn i den konteksten:

Get yourself born in the USA
Love with a love they can’t take away

Det er ingen grunn til å tvile på Jeff Tweedys arbeidsmoral. Så kan man selvfølgelig spørre seg om hvor mange av de dårlige sangene som fikk lov til å være med på Jeff Tweedys nye trippelalbum, Twilight Override. Jeff selv tenkte at dette var sanger han ville gi ut, han kunne ikke vente med å gå videre i livet, så da slapp han dem like gjerne ut alle på en gang. De tre delene av trippelalbumet er løselig delt i tre temaer: fortid, nåtid og framtid. Med seg som musikere har Jeff Tweedy venner og sønnene Spencer Tweedy på trommer –han behersker virkelig trommene ! – og Sammy Spencer på synthesizer. Ellers får vi både elektriske og akustiske sanger, strykere og elektriske gitarer. Sangene går i ulike retninger med både støy og varhet uten at albumet mister fotfestet helt, uten at den gode «følelsen» glipper:

Den gode følelelsen. Wilco lever opp til å være «verdens beste band», ikke minst live. Kanskje er dette trippelalbumet wilcosk nok til å kunne vært gitt ut med dem, men Wilco trenger muligens litt avløsning når Tweedys kreativitet flommer over. Bandet Tweedy her har med seg gir meg til tider de gode Wilco-vibbene som gjør dette trippelalbumet like mye til en følelse som en samling av tretti låter som skal gjennomanalyseres. Så er nettopp det noe som kjennetegner Tweedy, det er ikke så nøye hvorfor det er bra, bare det er bra.

Sleepier and sleepier synger Tweedy i én av låtene. Hvis jeg skal forsøke å sette ord på det jeg hører, kommer jeg ikke helt unna order søvnig. Tweedy høres nemlig til tider litt søvnig ut, noen av sangene høres mer ut som skisser enn ferdige låter. Det kan gi seg to utslag, de vokser, eller de blir kjedelige. Uansett; for meg fungerer også disse sangene når jeg får albumet servert som en helhet. Det er fint å lytte til hele veien, og bandet strekker ut mange av låtene, leker med dem, om enn kanskje ikke så mye som Wilco ville gjort. Også dette bidrar til å holde på oppmerksomheten min, om det er på en biltur eller fram og tilbake til jobb med T-banen. Så må det innrømmes at det har hendt at jeg kun har brukt dette som bakgrunnsmusikk.

Sterk åpning. Men om jeg skulle lage ei spilleliste med de beste sangene – Gud forby– ville jeg kanskje tatt med følgende sanger: De aller fleste sangene på første del må faktisk med. Åpningslåten «One Tiny Flowers» tar oss inn i Wilco-land. Countrylåten som følger «Caught Up In The Past» er en helt uimotståelig. Deretter følger pratelåten «Parking Lot», joda. Den mer rocka «Forever Never Ends» – selvfølgelig. «Love Is Love» er et nytt høydepunkt, ikke minst de nydelige passasjene med akustiske gitarer mot slutten. Jeg begynner å slå fra meg tanken om ei spilleliste, fem av fem sanger så langt tyder på at evnen min til å skyve ut sanger fra denne trippelen er begrenset. Så tror jeg imidlertid jeg kan velge bort et par låter. Jeg stopper leken der, men kan jo nevne at sanger som «Betrayed», «Throwaway Lines», «Out In The Dark», «Western Clear Skies», «Feel Free» med den kostelige linjen ”Let it bee or let it bleed// John or Paul, Mick or Keith“ er veldig fine. Det er ikke bare The Beatles og Rolling Stones det refereres til: «Lou Reed Was My Babysitter» høres veldig Lou Reedsk ut. I avslutningssangen «Enough» – etter 30 sanger er det en passende tittel, kanskje – besøker Tweedy Dylans «Like A Rolling Stone», og i andre sanger hører man mer Lou Reed og Velvet Underground blant annet «I’ll Be Your Mirror»-bildene. Andre låter som må nevnes er «Stray Cats In Spain» og «This Is How In Ends» og noen stykker til.

Svakere midtparti? Selv om evnen min til å korte ned trippelabumet er begrenset, tror jeg at jeg med litt større innsats kunne samlet 20 sanger som ville gitt en enda bedre totalopplevelse, særlig tror jeg noen av sangene på del to kunne vært skippet.

Totalpakke. Men neida, i stedet for å klage over at 30 sanger og nesten to timer er for mye, gleder jeg meg over denne skattekista med svært gode låter, gode låter og låter som bare er helt all right. Det er gjerne slik at etter en skisseaktig låt, kommer en sang med tydeligere Tweedy-punch. Den svært gode låten løftes fram av den mer middelmådige. Min manglende evne til å fange alle låtene, i hvert fall med en gang, er også noe av totalpakken til Jeff Tweedy som gjør ham til én av de aller største der ute for meg. De siste to-tre albumene med Wilco og dette trippelabumet har til de grader bekreftet at Jeff Tweedy er en mann å regne med.