Bright Eyes skinner

Bright Eyes: Kids Table (EP 2025)

Conor Oberst er på vei mot en senkarriere-topp, skriver Klassekampen i en kortomtale av Bright Eyes’ nye EP, Kids Table. Vel, jeg forstår ikke helt den. Oberst Conor har med eller uten bandet Bright Eyes levert den ene glimrende albumet etter det andre en god stund nå, i hvert fall fra og med Upside Down Mountain (2014), og før det er det dessverre noen album jeg ikke helt har kontroll på. Men ok, konserten på Rockefeller i Oslo i sommer signaliserte et karrierehøydepunkt om jeg sammenlikner med de tre foregående konsertene jeg så Conor Oberst solo eller med Bright Eyes. Fantastisk er fornavnet.

Fjorårets album Five Dice, All Threes var godt representert på konserten. Nå har Bright Eyes gitt ut en EP med åtte spor som var til overs etter den innspillingen, hvorav EP-ens tittelspor, «Kids Table», var vurdert som single til det albumet. EP-en tikker inn på 29 minutter, så vi snakker om en EP som er lenger enn mange langspillere som er omtalt i Gubberock. Så er nok Kids Table like mye en EP i konsept som i lengde. Den røde tråden er nok svakere, selv om vi også her hører litt småprating og mulig klipp fra film slik Five Dice, All Threes er gjennomsyret av.

Jeg skal ikke påstå at Kids Table er like bra som Five Dice, All Threes, men det er ikke så langt unna heller, og man skal aldri undervurdere evnen Conor Obersts album har til å vokse. Heller ikke Kids Table har dårlige spor, og om du som meg er svak for Conors dirrende vokal, melodiske og tekstlige kvaliteter og bandets musikalske krumspring, er det mye å glede seg over også her. Ikke minst har åpningssporet «Kids Table» og den senere «Dyslexic Palindrome» mange av de ingrediensene som gjør Bright Eyes og Conor Oberst til store favoritter her i gården. Begge disse sangene har vokale bidrag fra Hurray For The Riff Raff’s Alynda Segarra.

EP-en har også en coverversjon av Lucinda Williams’ «Sharp Cutting Wings (Song For A Poet)» fra 1980. Dette var sangen Conor følte for å synge da han i fjor skulle synge igjen etter at han hadde hatt stemmeproblemer. Sangen ble tatt med i siste liten og plassert i midten av EP-en for å knytte sangene sammen, heter det på Bandcamp:

…that ultimately ties it all together, its cautious optimism offering a glimmer of light in the shadows of the collection, the shadows of a fraying American dream, and the shadows cast across a family dinner at the kids table.  

Desperasjon med noen doser håp en vel en grei beskrivelse av mange av Conors sanger, selv om det ofte er mer av det første enn det siste. På konserten på Rockefeller i sommer var Conor Oberst stadig vekk i og mellom låtene innom den politiske situasjonen i USA og verden ellers, og en sang som «1st World Blues» – som i likhet med flere av de andre sangene på EP-en og Five Dice, All Threes skrevet og fremført sammen med Alex Orange Drink – peker på USAs sivilisasjon og nedturen den nå opplever.

Som sedvanlig dropper Conor Oberst noen navn, hør selv hvilke på den lekne og jazzete «Shakespeare In A Nutshell» og den mektige avslutningslåten «Victory City».

Bright Eyes består foruten av Conor Oberst av folk som de geniale Mike Mogis og Nathanel Walcott, begge hiver inn de instrumentene det skal være. Bandet på EP-en teller enda flere.

Conor Oberst og Bright Eyes opprettholder med Kids Table posisjonen hos meg som én av de største plateartistene – kanskje den største– de siste vel ti årene. Og får jeg oppleve én konsert tilnærmelsesvis så bra som den i sommer, gjør han et byks på en slik liste også.