Nær døden med Licking The Moose fra Sarpsborg

Licking The Moose: Songs From The Valley Of The Nearly Dead (album 2025)

Selv om bandet Licking The Moose blander mange musikalske stilarter som gospel, country og rock, og man til og med kan høre snev av et marriachi band, er dette stilsikkert og folk som vet hva de gjør. Og det de gjør, er først og fremst å lage særdeles god musikk! Som sist beveger vi oss stort sett i velkjent musikalsk terreng der både musikk og tekster – sikkert helt bevisst – vakler mot kanten av stupet, eller mot kanten av parodien om du vil. Verdens verste bandnavn Licking The Moose – jeg måtte skrive det, jeg også – vitner om at det er humor her, også. Humoren er mer underfundig i musikk enn i bandnavn, og det er en tynn linje mellom humor og alvor.

To Kill The Devine. Gubberock var svært begeistret for deres forrige album, Hangover Gospel, og er like begeistret for deres nye med den velklingende og mørke tittelen Songs From The Valley Of Nearly Dead.

Resultatet ble nok en gang starten på en musikalsk roadtrip gjennom statene, på godt og vondt, som nå presenteres på albumet. Dette innebærer også en indre roadtrip gjennom eksorsisme, angst, dagkjøring, tapt kjærlighet, avskjed, lengsel, flukt, ensomhet, dommedagsprofeti og død.

– Lasse Karlsen

Jeg vet ikke hvilket av ordene over som passer best til å beskrive teksten i den glimrende åpningslåten «To Kill The Devine», men trolig flere av dem. I sangen møter vi en mann seint på natta. Han har drukket mer enn sin tilmålte dose whiskey og venter på det uungåelige:

One last sigh before they knock on my door.
Everything is lost, nothing will be as before

«Waiting» senere på albumet gir meg mye av den samme følelsen. Musikken kan være inspirert av folk som Nick Cave og Johnny Cash, og da passer den dype vokalen til Lasse Karlsen perfekt. Siden tekstene til Licking The Moose er såpass visuelle, kan dette stoffet nesten egne seg for teater? Men bandet er uansett sikkert en stor opplevelse live!

Bandet består av Svein Inge Fjærvik på bass, Frederik Bjørnstad på tangenter og gitar, Lasse Karlsen på vokal, Fredrik Andersen på gitar, Mats André Andersen på slagsinstrumenter og The HoneyTones – Tone Langvik og Tone Petronelle Sørlie på kor. Bandmedlemmene har skrevet sangene alene og sammen. Dag Erik Johansen har produsert albumet. Lasse Karlsen forteller at de denne gangen har brukt mye mer tid i studio enn tidligere og laget et mer typisk studioalbum enn de mer spontane innspillingene de har gitt ut før.

Gitarer og orgel. Jeg er stor fan av samspillet mellom gitarer og orgelet på dette albumet. På «My Woman» er dette samspillet særlig fremtredende og beint fram underholdende å høre på, og det svinger som bare rakkeren, ikke minst i de nokså lange instrumentale partiene i sangen. Albumet har også flere countryballader. Jeg liker «Scent Of Her» aller best av dem, aldeles nydelig. «Guilty» er fin, men ikke av albumets mest spennende sanger. Blant albumets mest spennende sanger er imidlertid mordersangen «No Son Of Abraham». Glimrende, selv om teksten er aldri så mye over toppen, eller kanskje også derfor.

Den allerede flotte «I’ll Wait In The Shadows» løftes av blåtoner fra saksofonen til Ole Andreas Børsting. Glitrende! Jeg tenker litt på John Peter & his Collaborators når jeg hører Licking The Moose. John Peter lager en egen smeltedigel som blir en ny stilart. Mens Licking The Moose musikalsk særlig lar deg inspirere av Amerika, henter John Peter like mye inspirasjon fra Europa og også noen doser fra andre verdensdeler. Begge har sans for det dramatiske og teatralske. På nok en ballade, «Nobody Home», møter på sett og vis Licking The Moose og John Peter & his Collaborator hverandre. Dette er en ballade også John Peter kunne ha laget, og vokalen til Lasse er heller ikke så ulik John Peter Støas her.

Sakral avslutning. Mot slutten av albumet får vi blant annet en flott og insisterende «Mud And Dust» og helt til slutt sakrale «No One In My Life» der Tone Petronelle Sørlie har store deler av vokalen. Om noen venter på en hyggelig avslutning, blir de skuffet. Lasse sender Tone ut av sangen og ut av albumet med følgende beskjed:

Cause use we know there ain´t
no one in your world but you,
and that is the truth.
You are nothing to me, get lost, shoo.

Albumets 40 minutter er over før du får sukk for deg. Eller du rekker kanskje noen sukk over all elendigheten. Men dette til tross, dette albumet er en veldig fin tur gjennom et amerikansk musikalsk landskap. Gode, ja, veldig gode melodier. Flott musisering og vokal. Visuelle tekster. Og kanskje en dose humor eller to.