Benjamin Tod & Lost Dog Street Band: Live From A Mile High (album 2025)
Det var nervøst og mange følelser i sving da Benjamin Tod begravde Lost Dog Street Band i Denver’s Ogden Theatre i oktober i fjor. Hunden er foreløpig begravd i hvert fall. Også for et par-tre år siden var det slutt for bandet, men så viste det seg at Benjamin Tod skrev flere sanger han tenkte bare måtte spilles med Lost Dog Street Band. Benjamin og kona Ashley Mae har hele tiden utgjort stammen i dette bandet, og nå som paret venter barn, er det bare naturlig at bandet legges på is inntil videre.
I YouTube-alderen gis det ut færre og færre livealbum, i hvert fall av konserter som finner sted kort før utgivelse. Men om du tenker etter, har du kanskje noen livealbum som sprenger rammene for hva artistene har gjort i studio. Neil Young er sjelden bedre enn han er på Live Rust og Weld. Townes Van Zandt var best Live At The Old Quarter og Dream Syndicates beste album er Live At Raji’s. Artistene fremstår ledigere, men samtidig mer intense. Mye står på spill i den energien som oppstår mellom artister og publikum.
Noen artister er likevel lagd for liveformatet mer enn andre. Benjamin Tod og hans Lost Dog Street Band for eksempel. Ekstra mye stod på spill den kvelden i oktober 2024. Ikke bare var det siste kvelden med bandet, i tillegg hadde han et helt spesielt forhold til byen siden ungdommen. Han forteller på sin instagramkonto at det var i nærheten av Ogden Theatre han først tok heroin, først ble ranet og først ranet andre:
Denver means something to me that I couldn’t explain to anyone even if they were around at the time…Tensions were high and we all knew the expectation to deliver. Somehow, the performance, the crowd and everyone’s nerves came together at the right moment and I am proud of what was captured that night.
Heldigvis har livet til Benjamin tatt en ny retning. Han synger ufiltrert om sine utfordringer. Som han synger på en sang som muligens handler om noe annet: ”There’s A Lifetime Of Work“.
På konserten er Lost Dog Street Band fire personer. Benjamin synger og har med seg Ashley på rå fele, John James Tourville på elektrisk gitar, og Jeff Loops på kontrabass. En nydelig miks av instrumenter, spilt passelig ikke-perfekt. Albumet teller i alt 15 sanger, de fleste fra hans nyere album enten som soloartist eller med band. En liten innvending fra meg er at det flotte soloalbumet Songs I Swore I’d Never Sing og det glitrende bandalbumet Glory, begge fra 2022, bare er representert med én låt til sammen, «Wyoming», en sang som også var spilt inn tidligere. Så kan man jo si at tittelen på det ene albumet sier noe om hvorfor vi ikke får flere derfra.
Men la oss ikke dvele mer med det vi ikke får. Det vi får, er nemlig mer enn bra nok. Når det føles som verden går av hengslene – vel, det er vel mer enn en følelse – er det fint å vende seg mot selve urmusikken. Musikk uten annen stafasje enn gode sanger, spilleglede og flere doser sjel. Dette er en musikalsk fest fra start til slutt. Jeg liker versjonen av «Lazy Moonshiner» litt ekstra godt, har teksten en liten dobbeltbunn, tro: ”They say sunshine is happy, Lord, moonshine is too“.
Benjamin og co fant plass til fire coverlåter. Den ene er en fin versjon av Steve Earles eviggrønne bluegrassklassiker «The Mountain», en annen er en nokså usannsynlig versjon av Townes Van Zandts «Waitin’ Round To Die». «Hubbardville Store» av Larry Murray er glimrende, og Billy Joe Shaver er også fint representert med «Honky Tonk Heroes».
Jeg ser ingen grunn til å nevne flere sanger i dag, men Tods egne sanger kunne fylt hele albumet, uten at det hadde vært svakere av den grunn. Det er bare å snurre i gang. Og vil du lese mer om Benjamin Tod og Lost Dog Street Band, finner du mer stoff på Gubberock. Herlig musikk.
Gubberock 