Tre nye og nokså norske album

Slippet av nye album som skulle vært omtalt er så formidabelt at jeg velger kortformen i dag og tar tre i slengen:

The Good Old Days: There Is Hope On The Other Side Of The Grey Clouds (album 2025)

Husker du The Walkabouts? En slags rock-noir eller mørk americana om du vil, der Chris Eckmans spøkelsesaktige vokal gikk opp i en høyere enhet når den var i tospann med Carla Torgerson. Bandet The Good Old Days Tønsberg har mye til felles med The Walkabouts, men har også egen identitet.

Låtskriver og mannen bak The Good Old Days er Herman Låhne Solum-Asheim fra Tønsberg. Han spiller selv gitar – nydelig og utrykksfull gitar – og synger. Magnus Låhne spiller på el- og bassgitar. Ja, de gitarene til begge disse to gjør virkelig mye på flere av sangene. Inger Adele Stavik tar Carla Torgersons rolle på et par låter og løfter et allerede sterkt album minst et par hakk til. Henrik Kirkevoll på piano og Magnus Nilsen på trommer bidrar også til at dette låter nær perfekt en tidlig lørdags morgen. Albumet er mikset av Per Christian Berg, mastret av Christian Obermeyer og spilt inn i Solum-Asheims hjemmestudio.

Solum-Asheim forteller at bandet startet opp i 2012. De har tidligere laget et par EP-er og en singel. Det nye albumet er ikke stort i omfang; syv låter over 27 minutter. Men det er til gjengjeld kvalitet hele veien. Sterke melodier. Enhetlig. Det er helt unødvendig å trekke fram enkeltlåter. Du har tid til å nyte dem alle sammen flere ganger. Balsam for sjelen. Tekstene handler blant om å gå gjennom tunge stunder, men også om å finne veien ut av mørket. De kan handle om ham selv, eller om andre. Under dette ligger en oppfordring om å se og bli sett!

Jeg vet at det ble gitt ut mye musikk i går og at det blir gitt ut mye musikk hele tiden. Men om du bare skal høre et album i dag, hvorfor ikke la det bli dette? Du vil ikke angre.

Daniela Reyes: La meg bli ditt gjemmested

Daniela Reyes har et helt eget uttrykk. Kanskje litt naivt og barnlig på den positive måten. Du hører med en gang at det er henne som synger enten det er ei lita vise eller en sang med mer storslått arrangement. Og så er det også litt spesielt at hun har trekkspill som et hovedinstrument i tillegg til gitar. Daniela er en sjelden og original blomst. Ingen synger «Ballongvisa» som henne!

Det har gått fire år siden Daniels slapp sitt debutalbum Engangsdager, et album som fikk mye ros, ikke minst for tekstene. På hennes nye album, La meg bli ditt gjemmested – flott og poetisk tittel – bidrar en rekke fremragende musikere på strykere, bass, piano, pedal-steel, slaginstrumenter, kor med mer. For uinnvidde kan jeg nevne at Daniela er datter til Maj Britt Andersen og Geir Holmsen. Holmsen er én av mange bidragsytere.

Daniela har jobbet med albumet i to år som en del av en masteroppgave ved Norges Musikkhøgskole der hun skulle se nærmere på popmusikk. På albumet kombinerer hun det nære og det skakke med det storslagne i skjønn forening. Jeg liker kontrastene, enten det er innad i låtene, eller mellom låtene der der veksler mellom viser, popmusikk og mer, ehm, kammermusikk. Det aller første vi hører er hennes nakne stemme i «Velkomstsang« før hun musikalsk bretter ut lerettet. Sangen varer bare halvannet minutt, men rommer på sitt vis hele albumet. Fantastisk! Andre favoritter på albumet er den underfundige og dobbeltkommuniserende «Bare å ringe», den popete tittellåten og «Sykkelsang» der vokalen kommer inn etter en fin instrumental åpning– ”Hvem i verden tenker på det samme som meg nå?// Om vi er mange vil resten kanskje forstå.» Ja, og så var det «Betenkningstid», da!

Samlet veldig fint, variert og originalt album i tekster og musikk!

Palle Wagnberg: Visor, ballader och lite skoj (album 2025)

Palle Wagnberg er født i Sverige, men flyttet til Oslo i 1985. Han er mest kjent som organist, bassist, sanger og komponist i souljazz-gruppa The Real Thing, men har også hatt andre musikalske prosjekter. Så langt jeg skjønner, spiller Palle de fleste instrumentene på hans nye album Visor, ballader och lite skoj selv. Og det er ikke få! Albumet høres ut som det spilles av et samspilt band i samme rom, og det er en liten bragd i seg selv. Og når sangene i tillegg er både vakre, vare og humoristiske i ord og toner, kan man ikke be om så mye mer.

Om du liker Cornelis Cornelis Vreeswijk, kan Palles album være noe for deg. Tekstene, melodiene og musikken er gode og behagelige, og albumet er veldig fint å lytte til. Jeg tar minussiden med en gang: For meg er dette veldig likt Cornelis uten å være helt Cornelis. Kanskje er jeg også litt hårsår på en yrkesgruppes vegne, men er ikke humoren på åpningslåten «Ballad til en parkeringsvakt» litt enkel og litt vel slem? Men jeg liker melodien og måten dem fremføres på, så litt ambivalent der.

Men sett bort fra dette; veldig fint og melodisikkert.

«Brev til Vårherre» og «Ballad för nutiden» tar verden av i dag på kornet:

Vad är det som händer därute, min vän? Vad är det som står på?
De skjuter och mördar, voldtar och stjäl, Det måste väl vara nåt fel?

Den nostalgiske og vare pianoballaden «I våra da’r» er beint fram vakker. «Samba för Deirdre, 50 år senare» er nettopp det, en oppfølger til Cornelis’ «Deirdes samba». Og jeg kunne trukket fram flere ettertenksomme sanger der Palle øser av livsvisdom og sin humor, eller begge deler. Albumet avsluttes med en sang med norsk tekst: «Tidlig om morran». Jeg liker Palle enda bedre når han synger på svensk. Jeg har nevnt Cornelis Vreeswijk. «Herrmans Epistel no. 44 i A Dur» er en eldre herlig Bellman-inspirert vise man der man kan forestille seg handlingen finner sted i en park en gang på 1700-tallet, skriver Palle.

De lager ikke slik musikk lenger. Så gjør Palle Wagnberg det likevel godt hjulpet av produsent Thomas Nessheim. Noen små innvendinger til tross, dette er skjønn og variert musikk innenfor sine rammer.