Rebekka Lundstrøms lykketreff

Rebekka Lundstrøm: Accidentally Happy (album 2025)

Da jeg gikk hjem etter å ha sett Joachim Triers film Affeksjonsverdi i går, tenkte jeg på om det var norske album som hadde berørt meg like sterkt som den filmen de siste årene. Kanskje delvis fordi jeg for tiden hører mye på Rebekka Lundstrøms nye album, ble det nærliggende å tenke på henne. Men slettes ikke bare derfor. Hennes to foregående album Carousel (2020) og Silent Storms (2022) er to sterkt personlige album om livets opp- og nedturer, om å gripe sjansen på å bli musiker og om tro og tvil på egne evner. Sjelegransking og låtskriving i høy potens. Jeg gravde meg såpass langt ned i disse albumene, at jeg har kviet meg litt for gjenhør. Det er noen dører som ikke kan åpnes for ofte. Du skjønner om du skjønner. Men jeg hadde absolutt et hyggelig gjenhør med albumene i forbindelse med at jeg nå skriver om dette nye.

Som om ikke de to albumene er nok, ga hun ut singelen «Breathe» mellom utgivelsene av dem. «Breathe» er en fantastisk sang med en fantastisk video, der Rebekka ser utover seg selv og ber oss våkne og se hva vi bruker livene våre. Se videoen! Man kan lure på hvorfor sangen ikke er med på noen av hennes tre første album. Jeg velger å tro at dette er en sang som må stå på egne bein, et eget verk som ville suge kraften ut av andre sanger. Så foreløpig tror jeg det er helt greit. Så dukker den kanskje opp på album en gang i framtiden.

Rebekka Lundstrøm har jobbet med sitt nye album i halvannet år. Accidentally Happy, har hun kalt det. Det unner jeg henne – å være glad, altså, om det er aldri så tilfeldig– selv om det sikkert har vært både oppturer og nedturer på veien. Albumet har hun produsert sammen med de fra tidligere kjente samarbeidspartnerne Rasmus Solem og Geir Emanuelsen. Bandet heter nå The South Coast Circus. Rebekka spiller på akustisk gitar og synger. Simen Svanevik Bendiksen spiller på gitarer. Geir Emanuelsens banjo setter et tydelig avtrykk på de fleste sangene, og André Sandal Stenersen spiller bass. Bluegrass-preget er tonet noe ned på noen av sangene gjennom pedal steelen til Glenn Håkon Langemyr – som også spiller dobro – slaginstrumentene til Tor Anders Stadheim og ikke minst når Svanevik Bendiksen tar fram den elektriske gitaren. Uansett, det oser samspilt spilleglede av hele gjengen, hele tiden.

De litt tyngre instrumentene kler Rebekka, og de mest rocka låtene er blant de jeg liker aller best. Samtidig bidrar disse sangene til at albumet er noe mer variert enn de likevel ganske varierte forgjengerne uten at det går på bekostning av helheten. To av de mer rocka låtene kommer helt til slutt. «Keep On Dancing» er kanskje albumets aller beste låt, men det er mulig jeg tar munnen for full for den har konkurrenter. Tekstene til Rebekka er som alltid svært gjennomarbeidede, og i denne sangen – som i flere av de andre– møter vi paradoksene i tilværelsen. Intet tre vokser inn i himmelen. Artig kombinasjon av banjo og elektrisk gitar her og på flere andre låter på albumet. Den siste låten er den drivende flotte «When The Gold Is Gone», med herlig kor fra herrene i bandet. Bandet har vist seg fram før, men gjør det til gangs også på denne låten. Den siste sangen jeg vil trekke fram spesielt, er tittellåten «Accidentally Happy». Rett og slett en nydelig låt, en låt om livet selv, ikke mindre. Kan vi tro på lykken når den er der, vil den vare? Sangen har det snevet av melankoli over seg som kler Rebekka mer enn noen andre.

Resten av sangene er ikke dårlige de heller for å si det forsiktig. Jeg kan forstå at «Lilies On The Radio» ble valgt som én av singlene fra albumet. En lett og, hm, radiovennlig sang som kan bidra til å utvide Rebekkas publikum og kanskje få flere til å høre også på de mer krevende og givende sangene. Neida, melodien og teksten er god den. Og de andre sangene er ikke krevende. Rebekka lager tydelige melodier som ikke er skjult bak fiksfakseri. Enda litt bedre og omtrent like fengende som «Lilies On The Radio» er åpningslåten «Otherwise Engaged», med herlig skittent instrumentalparti og «Winter Found Me There» – jo, den er også oppe der sammen med de største favorittene på albumet. «Anymore» er en flott countrylåt, med stødige og forsiktige trommer som deilig krydder. Den lystelige «The Right Mr. Wrong» er ett av flere eksempler på Rebekkas humoristiske og selvironiske side. I samme leia finner vi «The Search» med sine flotte temposkifter og overganger.

Ja, her er det ikke mye å ikke like. Accidentally Happy er rett og slett et imponerende album. Du får ikke stort bedre norske countryalbum i år enn dette. Om det er like bra som eller bedre enn forgjengerne, ønsker jeg ikke å felle en dom over. Jeg har ikke gravd meg like langt ned i det enda, og jeg tror heller ikke jeg skal gjøre det. Da er det også lettere å vende tilbake til det. Kanskje har albumet åpnet noen nye musikalske dører slik at vi møter en enda mer rocka Rebekka ved neste korsvei. En spennende tanke!