Verdsmannen briljerer og engasjerer

Verdsmannen: Ver den som skin (album 2025)

Ketil røsker i oss, og vil ha oss til å våkne. Hør gitarene i for eksempel «Nedgangstid», en sang om bygder som avfolkes, nedgangstider som har vart i 50 år. Herlig instrumentalparti der Karl Seglem, Ketil og resten av bandet virkelig får vist hva som bor i dem.

Ver den som skin er altså oppfordringen fra Verdsmannen, denne gangen. Ved forrige korsvei kalte Ketil Thorbjørnsen fra Sogn prosjektet sitt Verdsmannen Thorbjørnsen, nå har han valgt en kortere form. Forrige album, Livsvitne (2022), var en oppvisning i råskap, variasjon og fengende melodier med overraskende vendinger.

Ver den som skin er ikke snauere. Albumet starter og slutter med vakre toner komponert av Terje Norevik spilt av Norevik selv på piano. Resten av albumet er mindre harmonisk, mer rastløs, utålmodig, selv der Ketil og bandet roer ned. Sangene er skrevet av Ketil selv, og han spiller på herlige og ofte skitne gitarer. Han får hjelp av nevnte Norevik på tangenter, Karl Seglem trår til på tenorsax og løfter flere sanger med sitt improviserte spill. Videre bidrar Øyvind Aga, Ørjan Lindeborg, Lars Isachsen Jemterud og Alf Magne Hillestad med bass, slaginstrumenter, kor med mer. Det låter fett!

Sist skrev jeg at det er både lysere og mørke tekster. Om vi ser bort fra Noreviks lette pianotoner i innledningen og avslutningen av albumet, er det denne gangen enda mer dystert. Det handler om tida vi lever i, hvordan vi har blitt, hvordan vi godtar forfallet i oss selv og andre. Jeg er usikker på hvor han har tatt navnet Verdsmannen fra. Et slags ironisk blikk på seg selv og sin bakgrunn, kanskje. Ikke desto mindre har han nådd ut over landets grenser med musikken. I tekstene går begrepet verdsmenn ofte igjen, ikke utelukkende positivt, snarere som begrep på verdens mektigste menn.

Verdsmannen har spart den flotte, dramatiske og sinte «Timeglasset» til slutt blant de ordinære låtene. Her får bandet ut sin vrede over Israels krigføring. Ketil og Karl Seglem duellerer med saksofon og elektrisk gitar, en litt uvanlig kombinasjon som fungerer som bare rakkeren. Jeg forsøker ikke å bli for politisk i disse bloggpostene. Men jeg har store problemer med å forstå at Israels voldsomme svar på Hamas grusomme ugjerninger 7. oktober 2023 kan forsvares. Ketil synger om mennesker som brenner, mødre og fedre som mister sine barn. Han går tett på de menneskelige lidelsene som følger av bomber og granater. Han går tett på menneskehetens svik. Vårt svik. Mitt og ditt. Selv er jeg ikke så opptatt av om Israels krigføring er folkemord eller ikke, det er grusomt uansett! Og der mistet jeg kanskje noen følgere. Når albumet avsluttes med Noreviks pianoinstrumental «Dødsvals», slutter albumet i moll.

Men omtalen slutter ikke helt i moll. ”Kor vart det tå hjarte“, synger Tove Bøygard i en av hennes flotte sanger. På sett og vis er det samme spørsmålet Ketil stiller oss i mange av sangene på sitt album. På sangen som bare heter «Hjerte» har han jagd alle verdsmennene– alle som forstyrrer harmonien på dør – og konsentrerer seg om den gode og kanskje etterhvert skrøpelige tomsomheten. Nydelig atmosfærisk sang, med klokkeklar gitar denne gangen. I sangen som avslutter side 1 får vi en oppfordring om å legge noe av det vanskelige i vår verden i «Posen i gangen der». Også den tøffe og rocka tittellåten har eim av positivitet over seg. Vi kan ikke grave oss ned – ”ver den som skin“!

Dette har blitt et engasjerende rockalbum. Tekster og gitarer som river og sliter i deg. Gode melodier. Passe doser råskap ispedd litt varere ettertenksomhet. Et viktig bidrag mot apati og handlingslammelse og utvilsomt ei av de beste norske albumene jeg har hørt i år.