Solide Rodney Crowell med det lille ekstra

Rodney Crowell: Airline Highway (album 2025)

Det er fint at noe fortsatt er som det skal være i en i overkant skakkjørt verden. Ei ny plate fra Rodney Crowell sånn circa annethvert år for eksempel. Årets album Airline Highway er også riktig bra, litt bedre og jevnere enn det forrige, Chicago Sessions, innspilt på The Loft hos Jeff Tweedy fra Wilco. Det nye albumet Airline Highway skal ha fått navnet sitt fra den sørligste delen av U.S. 61, Blues Highway, den sagnomsuste og nå noe lurvete veien som forbinder New Orleans og Baton Rouge.

Denne gangen har Rodney alliert seg med yngre krefter, som han musikalsk har forelsket seg i. Vi kommer tilbake til noen av dem om et øyeblikk. Airline Highway er spilt inn live i studio i Louisiana. Crowell har nettopp fylt 75 år, men dette lyder frisk. Vitalt. Albumet er lekkert produsert av Tyler Bryant. Tyler Bryant er en 34 år gammel gitarist og vokalist blant annet kjent fra Tyler Bryant & the Shakedown.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet mye om Rodneys karriere. Hans vennskap med Texas-heltene Guy Clark og Rodney Crowell, hans fantastiske The Houston Kid, samarbeidet med Emmylou Harris og en lang rekke med gode album i dette årtusenet. Men det får bli med denne kortformen denne gangen. Du finner mer om du roter i Gubberocks arkiver.

Willie Nelson ga i vår ut et nydelig album med noen av Rodneys beste sanger. Sønnen til Willie, Lukas Nelson, har skrevet og bidrar på fremføringen av åpningslåten på Airline Highway sammen med Rodney. «Rainy Days In California» er en fin sang som hyller en gammel flamme. Og slike hyllester er det flere av på dette albumet. Også «Sometime Thang» (“She’s a wildwood flower in a red Corvette//Tanya Tucker meets Cate Blanchett“) og «Somewhere Down The Road» er innom tidligere bekjentskaper. Så er da også Airline Highway Rodneys måte å hylle fortiden, men også å omfavne nåtiden og rekken av fremragende yngre musikere som han elsker å spille med på dette albumet.

“I don’t want to be young again, it goes by so fast / I live more in the moment now and less in the past.”

Jeg liker veldig godt når Crowell snakkesynger som på «Simple (Not So Simple)», der Crowell forteller at han vil leve i nåtiden, men det er ikke så enkelt når det kommer til stykket. Musikalsk går vi i godt kjente Crowell-spor. Noen rocka sanger, noen inderlige ballader og noen midt i mellom.

Men vi må tilbake til «Somewhere Down The Road», albumets sterkeste sang, ikke minst i teksten. En inderlig sang om det Crowell beskriver som en nesten-romanse, en dame han møtte mellom Rosanne Cash og hans nåværende kone, Claudia Church. Bekjentskapet begikk selvmord. Rodney Crowell nedstrippet med strykere og andre varsomme indtrumenter. Rodney Crowell slik jeg kanskje liker ham aller best.

Det er definitivt lettere sanger på dette albumet. «The Twenty-One Song Salute» hyller gamle musikalske helter. Også «Don’t Give Up On Me» er på den friske siden. «Some Kind Of Love» er mer bluesete med noen flotte gitarer. «Taking Flight» er en tradisjonell og flott Crowell-ballade skrevet og sunget sammen med Ashley McBride. På like fine «Louisiana Sunshine Feeling Okay» er Larkin Poe kreditert som medlåtskrivere. Rebecca og Megan Lovell fra Larkin Poe synger harmonisang og spiller slidegitar gjennom hele albumet. Gitaristen Charlie Starr fra Blackberry Smoke bidrar med vokal på «Heaven Can You Help», fin, men av de svakere sporene på et album der det er mye å like.

Alt i alt er Airline Highway blitt ei veldig fin plate som står seg godt målt mot de fleste andre gode Crowell-platene fra de siste 25 årene. Gode tekster, selvfølgelig når de kommer fra Crowells hånd. Og igjen et stort pluss for en solid musikalsk, men også leken og lekker produksjon der Crowells stemme er i forgrunnen, men der de enkelte instrumenter – være seg lette trommer, gitarer, piano, strykere eller koring – trer tydelig fram. En klar femmer for dere som er opptatt av terningkast.