Erik Lukashaugen – visesangeren

Erik Lukashaugen: Bumerke (album 2025)

Noe av det fineste man kan skrive om en norsk artist er at vedkommende er visesanger. Ordet rommer mye. Vi snakker musikk med norske røtter, gode tekster og melodien i sentrum. Ikke noe overdrevent fiksfakseri. Erik Lukashaugen er visesanger. Når du setter på hans nye album Bumerke, hører du med en gang at det er Erik. Sangen «Heme i Trysil» høres akkurat ut som Erik skal høres ut.

Han synger mye om skog, sa sønnen min som leste på tekstene. Ja, jeg er sikker på at Erik Lukashaugen er glad i skog. Skog og fjell. Sangen «Jeg vil til skogen» har en forteller som er akkurat slik jeg forestiller meg ar Erik kan være: Sittende alene å fiske ved et tjern, drikke kokekaffe rundt et bål. Erik har laget musikk til en skogens dikter før; to album med musikk til tekster av Hans Børli har det blitt. Men også veldig fine album med egne tekster. På Eriks syvende album som ble sluppet i går, har han laget musikk til Einar Skjæraasens tekster. I fjor høst fremførte Erik første gang et bestillingsverk med nye viser til tekster av Einar Skjæraasen i Trysil kulturhus. Nå foreligger albumet Bumerke. Bumerke er slik jeg forstår det et lite merke som står etter deg, som viser at du har levd.

Einar Skjæraasen levde fra 1900 til 1966 og kom nettopp fra Trysil. Hans yrke var bankmann, og han bodde mye av livet i Oslo. Også Erik jobbet i finansbransjen før han ble heltidsmusiker, så de har flere fellestrekk disse to. Skjæraasens dikt handler om skogen, kjærlighet og slit, joda, dette er temaer som også går igjen i Hans Børlis diktning. Og i Erik Lukashaugens musikk.

Albumet er delvis spilt inn av Erik selv med massevis av instrumenter i hans hjemmestudio. Andre deler er spilt inn i studio med musikere. Det blir for mye å nevne dem alle, men alle som har vært på konsert med Erik og band vet at hans faste våpendrager Tarjei Nysted spiller på alle tenkelige og utenkelige instrumenter. Ellers spiller fetteren Børge Verbaan på tangenter av forskjellig slag, Ellen Brekken spiller på ulike typer bass, og albumet var også innslag av trommer ved Bjarne Ryen Berg, blåsere og mer til. Det er et særdeles rikt produsert album Erik har laget.

Albumet har tolv sanger, to av dem med tekster som er godt kjent for meg: «Danse mi vise» og «Du skal itte trø i graset». Sanger om den enkelte skapnings beskjedne men viktige plass i universet. Vi må respektere og ta vare på hverandre. Diktene har fått flotte melodier, og enda flere vil bli glad i dem nå som Erik gir dem så god drahjelp. «Danse mi vise» åpner nydelig med Verbaan bak flygel og Eriks stemme, før lydbildet brettes ut med strykere fra Nysted og diskret klarinett fra Dagfinn Sund. Lytt! Nydelig, aldri overlesset. På «Du skal itte trø i graset» er Eriks akustiske gitar mer fremtredende, joda, men det blir straks fyldigere med trommer, synth og mer til.

Men det er også fint å oppdage tekster man ikke har hørt før. La «Han Bessfar» ta deg til en annen tid, følge albumets mest rocka sang og «Trysilvegen» helt til Soria Moria. «Fylle med sang» er en fin duett sunget av Erik sammen med Stine Bogsveen. På andre sanger er folkemusikken mer fremtredende. «Gniar og Gnurkar» er en spretten sang, der du kan se for deg folkedans på tunet. «Mazurka» er skåret over samme lest, men er mer ettertenksom, jeg ser for meg at dansen foregår seinere på kvelden. Store deler av albumets side to er for øvrig preget av høst og kveld med sanger som «Høstvise», «Oktober» og den strålende avslutningen «Go natt da». På «Go natt da» har Erik selv satt seg bak pianoet, og selv om flere instrumenter kommer til har den på er forunderlig vis likevel en «less is more»-tilnærming.

Og akkurat det gjør albumet til en nytelse å lytte til en lørdags morgen. Også en lørdags morgen. Det høres enkelt ut, men detaljrikdommen gjør dette til et album man kan og bør lytte til igjen og igjen. Dette er et bumerke. Se Erik Lukashaugen om han kommer til et sted nær deg i høst. Visesangeren.

.