”Go rest easy, Madeline“

Ian Noe & band på John Dee i Oslo, 27. august 2025. Support: Jobi Riccio.

Var det mulig å toppe tirsdagens fantastiske opplevelse med Charles Wesley Godwin og Ikke minst oppvarmer Nolan Taylor? Ikke helt, men det Ian Noe og Jobi Riccio leverte i går, er sannelig ikke så langt unna!

Åpningen på tirsdag med Nolan Taylor ble en rørende affære, og han var også tilstede i går. En fantastisk opplevelse, ga han igjen uttrykk for da jeg fikk noen ord med ham. Stemningen i salen er nok ikke like høy som på tirsdag, men det måtte du ha vært tilstede på tirsdagen for å skjønne – atmosfæren er helt upåklagelig. Den flinke oppvarmingsartisten Jobi Riccio fra Colorado kan fortelle at vi er et helt annet publikum enn hun møtte i Sverige; mye livligere og samtidig respektfulle. Hun har norske aner, men skjønner på responsen at det er litt rivalisering mellom nordmenn og svensker. På bunnen er de fleste av oss uansett svært glade for å ha nettopp Sverige som naboer. De fine sangene hennes er stort sett nokså stillferdige, men noen er også litt livligere country. Hun fremfører dem med kraft og har en fin stemme.

Ian Noe så jeg som oppvarmer for John Prine for fem år siden, og å oppleve ham live med band blir akkurat så stor opplevelse som jeg kunne håpe på. Mannen fra Kentucky skriver stort sett sanger om hjembyen, men noen ganger har han et annet navn på den, for å få teksten til å passe, sier han. Etter å ha plundret litt med gitarlyden serverer han oss først 20 minutter solo med stort sett sanger som ikke er å finne på hans til nå to utgitte album. Flere av dem er satiriske, og dermed ikke så ulike sanger til nettopp John Prine.

Deretter kommer hans relativt nye band på scenen, og det blir naturlig nok mer liv, selv om sangene og fremførelsen av dem ikke er like sprudlende som hos Godwin og band dagen før. Men Noe tar mye igjen gjennom sin stillferdige intensitet. Et høydepunkt i går er «Appalachia Haze» fra River Fools & Mountain Saints (2022). Det dirrer nydelig av steelgitaren og resten av bandet på den låten. Like bra omtrent er «The Ballad Of A Retired Man» som handler om en litt stusselig avslutning på livet for en krigsveteran som aldri kom seg videre i livet. Også en nydelig versjon av «One More Night» fra samme album må nevnes. For en nerve i stemmen til Ian Noe! Selv synes jeg også det er litt morsomt å synge med på Bonnie Taylors «It’s A Heartache» som melodien til «Road My Flood» delvis er bygget på. Det fungerer på sitt vis, men når sangen både i går og på plate glir over i Taylors sang, er det kanskje å trekke det hele litt langt?

Også albumet Between The Country (2019) er representert. Tidlig får vi tilløp til allsang på «Irene (Ravin’ Bomb)». Siste sang i det ordinære settet før resten av bandet setter kursen for Trondheim, er «Letter To Madeline», og da snakker vi virkelig. Sangen om bankrøveren som ser ut til å møte sin død, er av det siste tiårets beste sanger, i hvert fall når den kommer som kveldens mest hardtslående låt.

Ian Noe spilte også en rekke nye sanger, og må ha sanger nok til et nytt album. Jeg bet meg merke i «Jukebox Blues (For Blaze Foley» og «Kentucky Hurricane», men flere av de øvrige virker bra, selv om sanger man ikke har hørt før, ikke er de som løfter stemningen til de aller høyeste nivåer.

Uansett; en veldig fin kveld!