En kveld vi vil huske

Charles Wesley Godwin, konsert på John Dee i Oslo, tirsdag 26. august 2025. Support: Nolan Taylor

”Add another leaf on the family tree“, sang et fullstappet John Dee i Oslo sammen med Charles Wesley Godwin og bandet hans. Jeg tror det har større effekt på barnetallet enn å kaste enda 21 mrd. kroner etter barnefamiliene som vel var dagens valgflesk.

Nolan Taylor. Det var en litt merkelig kveld, og jeg stilte nok litt uforberedt. De på min alder var nok i Oslo Konserthus og så Lyle Lovett. Jeg hadde forvillet meg inn på John Dee sammen med ungdommer på 20–50 år. Jeg lurte på om jeg var kommet feil. Og da oppvarmingsartisten Nolan Taylor fikk enorm jubel, følte jeg at jeg var på en fest der jeg ikke skjønte kodene. Aldri har jeg hørt så mye jubel for en support, allerede før han begynte. Det kunne nesten smake av ironi, om det ikke var for at publikum var helt stille mellom de triste sangene. Nolan synger veldig bra, nesten som Jason Isbell. Han kunne fortelle at «Driving You Home» er med på soundtracket til Twisters. Ikke hadde han sett serien og ikke forstod han hva sangen hadde med serien å gjøre, men de likte den visst. «Darkness» var en sang han skrev i stedet for å begå selvmord, sa han alvorlig. Og barndommen hadde nok ikke vært enkel, skal en tro sangen han skrev til sin mor. Han hadde vært nervøs hele dagen sa han, men dette var det beste showet han hadde fått spille. Han understreker at det ikke var tull, og jeg tror ham. Det er en slik mottakelse som får en til å tro på menneskene.

Men tilbake til Charles Wesley Godwin. Jeg trodde altså at jeg skulle se en mann med kassegitar sammen med andre på 50 år og oppover. Istedet hadde Godwin fullt band. De åpnet steinrøft med «Cue Country Roads» fra det mektige dobbeltalbumet Family Tree fra 2023. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum.

Man hoppet, sang og klappet. Gøy! Til dels superfengende refrenger av typen man tåler å høre igjen og igjen, i hvert fall når de spilles av Godwin og bandet hans. De spilte sanger fra hele karrieren, og det er vanskelig å peke på høydepunkter. Jeg drar fram fantastiske «Minor Imperfections», «Willing And Able», «Jesse», «It’s The Little Things», «Seneca Creek», «Strawberry Queen» og «Temporary Town». Og en haug til: Om du var der, er det bare å hjelpe til!

«Take Me Home, Country Roads» av John Denver er en sang jeg har blandede følelse for. Da vi skulle høre irsk musikk live i Dublin, gikk vi da den ble spilt. Jammen spilte de den erkeamerikanske sangen også rett over gata. I helga på et litt langdrygt stevne, var til tider det eneste som skjedde at den sangen gikk over høyttalerne igjen og igjen. Men nå avsluttet den konserten på beste måte med rufsete spill og allsang. Sangen ble spilt i en kontekst den hører hjemme.

Det ble litt ettertanke som i den nydelige sangen til dattera. 20-åringene kunne den også:

”If I go before my time
Know you hold this heart of mine
Bend but do not break
Don’t miss the habits that you shake
And dance in the rain“

En fantastisk kveld.